Farsethås: Herfra til virkeligheten

Forfatter: Ane Farsethås
Tittel: Herfar til virkeligheten
Sjanger: Litteraturkritikk
Forlag: Cappelendamm
Utgitt: 2012
353 sider








Ane Farsethås har etablert seg som en kritiker med et godt navn; slik jeg opplever det blir hun ofte refert til - på positivt vis. Dette skyldes godt utført kritikervirksomhet i Dagens Næringsliv i mange år, før hun i fjor begynte å skrive for Morgenbladet.

Tidligere i år ga hun ut boken Herfra til virkeligheten, med undertittelen Lesninger i 00-tallets litteratur. I forordet gir hun uttrykk for at det er et ønske om å kunne gå dypere i materien enn dagskritikken tillater som har vært en hovedrivkraft bak dette prosjektet. Vi finner da også til dels ganske omfattende artikler om de forfatterne og bøkene hun har valgt å trekke inn, den korteste er for eksempel på 25 sider. Den tar for seg Abu Rasuls trilogi  Skandinavisk misantropi og trekker også inn Gunnhild Øyehaugs og Jon Øystein Flinks 'stemmer'. Andre forfattere hun vier mye oppmerksomhet er Trude Marstein, Carl Frode Tiller, Jon Fosse, Hanne Ørstavik, Thure Erik Lund og Karl Ove Knausgård. Flere forfattere blir selvsagt ogs¨nevnt, den viktigste i så måte er nok Dag Solstad, som stadig dukker opp som en slags målestokk.

Det sier seg selv at en vanskelig kan bedømme bedømmingene om en ikke kjenner forelegget selv, og jeg har selvsagt ikke lest noen av disse forfatterne hverken så grundig eller omfattende som Farsethås, men jeg kjenner faktisk talt til alle i den forstand at jeg har lest minimum en bok av alle, og noen vil jeg driste meg til å si at jeg kjenner godt, ved å ha lest mye/det meste, det gjelder først og fremst Hanne Ørstavik og Karl Ove Knausgård.

Til min tilfredshet ser jeg at jeg i hovedtrekk er på linje med det Farsethås skriver om disse to, ganske sentrale, yngre forfattere fra dagens Norge. Ørstaviks Uke 43 blir sett som et vendepunkt i dette forfatterskapet så langt. Hun er ikke begeistret for 48 rue Defacqz, som jeg selv nærmest fant uleselig, i hvert fall klarte jeg ikke å lese den ferdig, og i konklusjonen om Ørstaviks forfatterskap så langt skriver hun:
        '(...) romanene (blir) stadig mer komplekse, mens åpenheten for andre øker. Men samtidig: Jo mer kompleks og etisk bevisst innsikten i kommunikasjonens irrganger blir, jo mer står romanene i Ørstaviks tilfelle i fare for å tape i intensitet og kraft.'

Dette tvisynet synes å gjelde Knausgårds forfatterskap også; Farsethås får i alle fall godt fram både esterke og mindre sterke sider ved Knausgårds tekster. Hun påviser hvordan En tid for alt synes spesielt inspirert av Thomas Mann, mens Min kamp er preget av Marcel Proust.Hun gjennomfører også, blant mye annet - Knausgårdpassasjen er bokens lengste med 92 sider - en spennende sammenlikning med realityseriene på tv, og jeg slutter her med følgende sitat:
                                            'I stedet for en enkel påstand om å være 'bare meg selv, fullt ut' inngår de                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                            mange utsagnene om det autentiske, ekte og sanne i Min kamp i en utforskning av hva begreper som sannhet,  autensistet og ekthet betyr. Der reality er en påstand om virkelighet, utgjør Min  kamp en utforskning av hva det innebærer å  forsøke å si noe autentisk om seg selv i en verden der alt helst skal være '110% naturlig'.