søndag 19. august 2012

Collins: Dødslekene


'Endelig!Haaaaaaaaaaleluja!!' Slik var den første tekstmeldingen til min datters mobil lørdag morgen, fra en klassevenninne som hadde sikret seg et av de første eksemplarene av dvd-en med filmatiseringen av første bok i denne populære serien. Da hadde datteren min allerede fredag kveld sendt innbydelse om filmkveld, vi hadde nemlig fått den i posten allerede dagen før den skulle være i salg. Da de fire venninnene (11.åringer) benket seg lørdag kveld hadde de alle sett den minst en gang på kino og en gang på dvd. Dessuten hadde de alle lest boken, ja to av dem er for lengst ferdig med alle de tre bindene. Så der satt jeg, som en trygg voksen om det skulle bli i overkant skummelt - slik ville jeg selvsagt gjerne se det selv- men i realiteten var jeg helt utenfor fellesskapet ettersom jeg kun hadde lest første bind.(Handlingsreferat kan om ønskelig leses  i den glimrende omtalen til Knirk her.) Jentene kommenterte ivrig fra første stund alt fra tilfeller av  dårlig klipping til skuespillernes  grad av kulhet. Hva skjedde så da intensiteten i filmen økte? Begynte de å bite negler eller vise andre tegn på nervøsitet? Neida, de spilte istedet ut de mest spennende scenene under mye tøys og latter på gulvet og i møblene  etterhvert som de dukket opp. Snakk om effektiv bearbeiding!

Vi skal nok ikke bevege  oss så mange år tilbake i tid før det ville vært utenkelig at en film som dette fikk passere filmkontrollen med 11-årsgrense, men mye har skjedd både i medieverden og i verden forøvrig de siste årene. (Datteren min mener forøvrig at det er den forholdsvis begrensete mengde 'blod' i  filmen som 'reddet' lav aldersgrense.) Vi kan mislike utviklingen  så mye vi vil, jeg tror vi som er foreldre for unge, lett sårbare barn må være obs på hvilke inntrykk de får, det være seg i Dagsrevyen, gjennom film eller annet sted, og snakke med dem om inntrykkene.

Dødslekene er James Bond for ungdommen, et eventyr basert på voldsromantikk og litt vanlig romantikk. Det geniale grepet er selvsagt en vakker jente på 16 som helt, også guttene godtar det når hun dessuten er så tøff. Jentene identifiserer seg selvsagt med henne, og hun er superhelt fra det øyeblikket hun redder lillesøsteren fra en sikker død.

Sett fra et mediekritisk perspektiv er dette et kynisk produkt som er skreddersydd for å fange ungdommene, med tøffere virkemidler enn i Harry Potter. For ungdommen selv er det det kuleste eventyret de så langt har vært borti.





7 kommentarer:

  1. Jeg er ikke enig i at dette bare er et kynisk produkt skreddersydd for å fange ungdom. Ja, det er virkelig fengende og oppslukende, men bøkene har da virkelig mer å fare med enn det. Det er mye å ta tak i av samfunnskritikk i disse bøkene i for eksempel skolesammenheng siden dette er en av få bøker veldig mange ungdom som vanligvis ikke leser har lest, eller vil ha glede av å lese. Jeg ble ihvertfall først og fremst grepet av historien og klarte ikke å gi slipp, men etterpå kommer alle tankene. Det er ikke sikkert de helt yngste alene vil reflektere over dette, og jeg er helt enig i at vi voksne som er foreldre eller jobber med barn og unge må være obs og ikke minst engasjere oss i de tingene som opptar dem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er nok langt på vei enig med deg, det er et rikere verk enn jeg egentlig skisserer; jeg prøvde nok å spissformulere meg for å få reaksjoner debatt...

      Slett
    2. Hehe, det funket på meg ihvertfall. Det er ellers en viktig debatt hvilke kyniske virkemidler som blir brukt for å nå ungdom, men jeg tror ikke bokbransjen er verstingen her. Alle mediene følger likevel noenlunde de samme trendene så det er klart at fellestrekk som Knirk snakker om med en oss-dem-holdning (de gode og de onde/mindre verdifulle)kan være skadelig på lang sikt. På den annen side kan det skape mange interessante diskusjoner i klasserommet eller rundt middagsbordet.
      Jeg oppdaget forresten nettopp at vi begge jobber på skolebibliotek på videregående skoler i Bergen.

      Slett
  2. Eg las desse bøkene i mai og kjenner eg er einig med Silje her. I motsetning til ein del andre bestselgjande ungdomsseriar (som for eksempel Twilight-serien som eg bare har lese 2,5 bøker av), synest eg Hunger Games-trilogien har mykje meir å komme med, enn bare spenning og fiksjon for ungdom. Det er mykje materiale å ta tak i her, både med tanke på organisering av samfunn, samfunnstrukturar og styresett som er annleis enn dei vi kjenner, mediekritikk og spørsmåla rundt kva som er underhaldning med meir. Dette er lettlesen spennings- og underhaldningslitteratur med substans.

    Men 11-årsgrensa overraska meg og, då eg såg filmen. Nå kjenner eg ingen 11-åringar og veit ikkje heilt kva dei tåler. Men eg ville trudd det var litt for brutalt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Må bare leggje til at eg glatt hadde sett i gang eit leseprosjekt med den første Dødslekene-boka, Fluenes Herre og Battle Royale. Det trur eg kunne vore spennande!

      Slett
  3. Jeg tror The Hunger Games kan leses på forskjellige måter, avhengig av leseren. Min teori er at en del av de yngre leserne vil ha behov for at en voksen stiller spørsmål for at de selv skal kunne diskutere innholdet og kanskje komme til en konklusjon om at dette er langt mer enn en historie om Katniss og Peeta og Dødslekene i seg selv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg har lett for å tenke slik, eg og. Samtidig trur eg vi skal vere forsiktige med å undervurdere dei litt yngre lesarane og. Eg trur eldre barn og ungdom er i stand til å oppfatte samfunnskritikken og mediekritikken i like stor grad som oss voksne, men eg trur kanskje ikkje dei reflekterer rundt det på same måten.

      Slett