I første kapittel, 'Rommet', møter vi Anine som forteller oss om et sted som unnektelig minner mest om en institusjon, der hun må være en av pasientene. Men i neste kapittel, møter vi Irene, en av de som arbeider på stedet, og hun kaller det 'Pensjonatet', bebodd av gjester, naturlig nok. deriblant 'de langtidsboende', jf tittelen.
'De langtidsboende varierte i antall. Det var ikke alltid klart hvem som hørte til de langtidsboende før det hadde gått en tid. Det hendte vi tok feil, og trodde at noen av dem var turister, til og med forretningsreisende, for i begynnelsen kom noen av dem tidlig ned til frokost (...) eller vi skjønte aldri hvilken kategori de tilhørte, med mindre de ble værende så lenge at det sa seg selv at de var langtidsboende.
Irene kaller Anine 'hotellgjesten',og får etterhvert en slags aksept om å gjøre litt på det rotete, illeluktende rommet, der brukte, våte håndklær på badet tydelig nok er en del av problemet, men samtidig gir disse håndklærne Irene ide og inspirasjon til å lage installasjoner som etterhvert blir utstilt og annerkjent. I forbindelse med dette gjør hun seg også en del tanker om gamle malermestre, som Rembrandt og Caravaggio, og deres forhold til kunsten.Her er det helt sikkert mulig å lese inn mye, uten at jeg vil gi meg i kast med å tolke dette. Nesten halve boken går med til dette andre kapittelet, som derfor står fram som sentralt, og jeg synes at teksten blir mindre interessant etter dette, da vi også introduseres for 'forskeren,, kalt så av irene fordi Kjersti, som hun heter, synes å studere noe på rommet sitt. Og Irene snoker, tilsynelatende nokså skruppeløst, i beboernes saker når hun har anledning, noe hun selvsagt stadig har i egenskap av renholder
Anbefaler boken, men tror som sagt det kan være lurt å lese forfatterens første bok først!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar