Knudsen: Mulighetene

Det var et interessant intervju med Cathrine Knudsen i årets første nummer av Bokvennen, som ga meg lyst til å se nærmere på iallefall noe av det hun har skrevet. På biblioteket fant jeg Mulighetene, roman utgitt i 2005.

Bokene handler om søskenparet Mona og Rune, og i handlingens nåtid er de studenter i tyveårene, dvs som så mange arbeider de stort sett i jobber helt irrelevante for studiene, og har så lite overskudd til å studere at vi skjønner de antakelig går inn i rekken av halvferdige akademikere, en etter hvert lang rekke i Norge. Rett skal være rett, for Mona er øyensynlig studiene bare et skalkeskjul for det hun egentlig vil, nemlig å skrive.

De første kapitlene er de klart lengste; vi blir først bra kjent med Mona før vi kommer til Rune, og så veksler de gjennom resten av boken. Mona holder til i Bergen, studerer offisielt,men jobber mest som nevnt, og da på et psykiatrisk sykehus. Hun mestrer jobben bra og får dermed jobbe fulltid till tross for manglende faglig kompetanse.Rune jobber på en tilsvarende institusjon, men som nattevakt med de ekstra utfordingene som det fører med seg. 

De besøker etter tur moren som bor i Drammen, og her kommer det fram et slags generasjonsskille; moren og jevnaldrende av henne 'preker og preker', Rune tenker ved en anledning (om farens ekskjæreste): Hun har visst glemt at hun spurte meg om noe, hun venter ikke på noe svar før hun fortsetter å snakke.

Mer alvorlig er det følelsesmessige avstumpete som kommer fram om foreldrene; moren kontrollerende inntil det sykelige faren svak og alkoholisert. En svært sår tone kommer inn i teksten da Mona og Rune drar for å finne faren  i Spania -  og finner han - bare for å oppleve at han stikker av fra dem! Rune blir likevel værende først for å se etter faren, men etterhvert  finner han ut at han vil slå  seg ned der, og han blir en slags kompanjong i en bar.

Mot slutten forsvinner Rune (litt umotivert) ut av soga mens Mona på nytt drar på leit etter faren, noe som ender opp som et vrengebilde av den allmenne oppfattelsen av Syden; feriedrøm blir mareritt.

Teksten er ellers kjennetegnet ved en minutiøs gjengivelse av detaljer, flott utført slik at det bringer oss 'nær' stoffet, men også krevende, slik at illefall denne leseren måtte ta pustepauser innimellom

Etterå ha lest denne ene teksten av Knudsen sier jeg - uten blygsel - at jeg vil lese mer og at hun er en av disse forfatterne som skriver så godt at hun fortjener langt flere lesere enn hun sannsynligvis har,  akkurat som Lindstrøm, før hun fikk pris! Gå til biblioteket; lån og les!