Kristian S Hæggernes var en ukjent skribent for meg, før jeg fant denne boken, utgitt i år, på biblioteket. Forfatteren er fra Bergen, og han lar byens største turistattraksjon, Fløibanen, danne et slags skjelett for den korte boken (vel 100 sider med mye luft; kort kortprosasamling), i det han begynner med å beskrive nedre stasjons utseende, inkludert vesentlige forandringer, og lar jeg-fortelleren med følge stige på og følge med turistene på veien opp, og der vi da innimellom annen tekst som dukker opp får glimt av de ulike stasjonene - og en lokalkjent leder an, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen, til vi står på toppen; den korte reisen og den korte boken er slutt.
Men se om ikke en kort reise og/eller en kort bok kan inneholde mye, og Hæggernes er flink til å si mye med få ord. Og det han sier noe om kommer liksom som naturlige tankerefleksjoner i boken. Det er en kronglete sti gjennom skogen, men det er en sti, og her møter vi mange fascinerende skikkelser - så det er sagt.- men mest fascinerende er like fullt fortellerens refleksjoner, som stadig synes å dreie seg om uvesentligheter og selvsagheter, men som griper fatt i kjernen ved det han personlig gjør seg tanker om.
'Jeg møter vennepar på søndagstur, og angrer på at jeg ikke holdt meg hjemme. Mennene går foran, med barnevognene, og snakker om boligmarkedet. Når jeg ser meg selv med deres blikk, er jeg en guttunge som går og veiver med en pinne. Et lite stykke bak kommer mødrene, noen av dem med nye barn på vei. Når jeg ser meg selv med deres blikk, er jeg en gammel mann, md en knudrete kjepp som vandrerstav.'
'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar