Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Dette er en tekst som jeg ikke vet helt hva jeg skal synes om. Forfatteren, Helga Flatland, skal i alle fall ha ros for å prøve, men helt vellykket er det ikke, i denne leserens øyne.

Utgitt i 2010, er den forholdsvis korte romanen, , på 170 sider, delt inn i fem deler,og hver del fortelles av en person og har fått navn etter denne personen. Første del heter 'Tarjei', og begynner svært så dramatisk: 'Han kan ikke føle beina sine, og han kan ikke se og ikke høre.'
Dette er rrett og slett dødsscenen til Tarjei, Trygve og Kristian, tre jevngamle tenåringsgutter fra samme bygd som verver seg til styrkene i Afghanistan, og som altså blir drept samtidig av en mine som kjøretøyet de sitter i utløser. Scenen repeteres et par ganger, med variasjoner, for å få fram den enkeltes opplevelse av livets siste øyeblikk.

Romanen er bygget opp i stadig vekslende brokker fra guttenes oppvekst og sørgetiden til de gjenlevende. I andre del er det Jon Olav, far til Sigurd, enannen gutt i bygden, som forteller. Og her holdt jeg på å falle av lasset fordi jeg ikke så sammenhengen mellom delene, og det er min påstand at det kan leseren vanskelig gjøre før femte og siste del får brokkene til å bli brikker i et puslespill som går opp- Jeg synes nok dette blir vel flinkt; forfatteren får vist at hun er dyktig til å komponere, men jeg ser ikke at det er vesentlige grep i forhold til det som blir fortalt.Kanskje du mener noe annet? Det er en god nok tekst til at du gjerne kan tilbringe noen timer med den, ja, for å få fullt utbytte bør den kanskje leses to ganger!