Det er fristende å si at bokens ytre og indre avspeiler en viktig dimensjon ved emnet; Bokens estetikk er lekker og gjennomført og kan sikkert hevde seg i konkurranser om bokdesign, men innholdet er mye dystrere, til dels makabert, noe som forøvrig må være legitimt, 'de vakre veiene' som vi etterhvert har fått en del av dekker jo fort over at det stadig er dødsulykker uansett hvor lekre veiene er.
Teksten begynner da også med at en familie brått får tilværelsen snudd på hodet ved at de kommer ut for en trafikkulykke, der mor mister livet og de to tvillingdøtrene, Maud og Aud, blir hardt skadet. Men derfra er det ingen vanlig roman om familien før og eller etterpå, men i stedet en springende, essayistisk tekst som tar de karakterisiske avstikkerne fra løypen, men som tematisk må sies å holde seg til oppgitt emne. Jeg synes som regel at romaner vinner på essayistiske innslag, såfremt de er av noenlunde kvalitet selvsagt. Her savner jeg imidlertid klarere episk framdrift, det er vel fortsatt rimelig å forvente at en roman domineres av det episke?! Det er muligens pirkete, men jeg tror faktisk at boken ville vunnet på å bli utgitt som det den er, et essay. Nå tror jeg en del lesere vil bli såpass skuffet i forhold til forventningene at de fort gir opp boken, mens andre, som kunne være interessert, aldri finner fram til den. Og mens vi alle sitter i kø kan vi jo lytte til Bowies suggerende sang: Always crashing in the same car, fra platen Low (77).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar