Ganske tilfeldig kom jeg over novellesamlingen Monsterrytter av Ingeborg Arvola for noen år siden. Den inneholdt tekster som appellerte til meg både i form og innhold og jeg fikk lyst til å lese mer av forfatteren..
Nå har jeg lest den vesle romanen Forsiktig glass, som kom ut i 2004, to år før nevnte novellesamling. Og den lever helt klart opp til de forventningene jeg hadde; det er en både godt tenkt og utført historie.
Hovedpersonen er en liten jente som bor i et slags kunstnerkollektiv med et ubestemmelig(!) antall voksne, der ingen står fram som foreldre, alle er 'voksne' for barnet og i tillegg navnløse.
Jeg skriver 'voksne' fordi de sannelig ikke opptrer som voksne i mange situasjoner. De lar stort sett barnet styre seg selv, ut fra en slags 'fri oppdragelse-tanke,' et sted uttrykt slik: 'Denne jenta her er ikke født til verden for å lære bordskikk og manerer og høflighetsfraser!' Sett fra et annet perspektiv: Ingen grensesetting. Interessant nok blir de voksne mektig irritert når barnet ikke selv skjønner at det finnes nettopp grenser.
Det er mye svart humor i teksten,, ikke minst fordi barnet har en konkret opplevelse/tolkning av de voksnes metaforer. Etterhvert blir den tragiske undertonen stadig sterkere. En vond, men god tekst.
Takk for tipset! Jeg har ikke hørt om denne forfatteren tidligere.
SvarSlett