En bok om å være adoptert, skrevet av en adoptert, jo - det er sannelig interessant for en som meg, som selv har en adoptivdatter, og jeg tok fatt på boken med håp om å få verdifulle skildringer fra den adoptertes synsvinkel, men også med frykt for å bi skuffet.
'Kinamann', utgitt i fjor som en roman, har nemlig blitt kritisert en del; f.eks mener Knirk at den ville fungert bedre som selvbiografi. Jeg har ikke lest mange sidene før jeg føler jeg er enig med Knirk; det synes for meg å være veldig liten avstand mellom forfatter og forteller her..Men så kan det jo tenkes at forfatteren ønsket å skrive en roman som ikke gir inntrykk av å være en roman, det har vi jo enkelte andre eksempler på i senere tid....
Vi møter uansett Gjermund Brekke, som adopteres fra Korea av et småbrukerpar fra Sogn. Det er farfarens navn han har fått, et sterkt signal om at foreldrene tenker seg at han skal ta over gården, noe han selv raskt skjønner han ikke vil.
Første del av boken opplever jeg som ganske rotete og konsistensløs, og jeg tenker at dette kort og godt er en ganske mislykket tekst, og et eksempel på at norske forlag sender ut alt for mange uferdige tekster.
Hvorfor er den mislykket? Hovedsaklig fordi det er for mye føleri i form av indignasjon, selvrettferdiget og bitterhet, mens det er tilsvarende lite refleksjon. Teksten oppleves som privat, det er nesten pinlig.
Han forteller f.eks om episoder fra oppveksten som kan sees som uttrykk for rasistiske holdninger, men tenker samtidig på tekstens nåtidsplan at han vil 'se ut akkurat som de fleste av dere som leser denne teksten: lyst (sic) hud, lyst hår, blå øyne.' Han har mao latt seg fange av rasismens ønske om ytre homogenitet, og gir uttrykk for at han tror de fleste innbyggere i Norge har blå øyne. Det er både kunnskapsløst og litt trist. Også når det er innslag av refleksjon og ettertanke kan en stusse, som når han i forbindelse med farmorens død først går i rette med seg selv fordi han aldri gjengjeldte hennes kjærlighet, men raskt blir mest opptatt av at han ikke fikk være med å bære kisten hennes, for aldri er en vel nærmere et annet menneske enn når en bærer personen til sitt siste hvilested (!)
Men så skjer det noe i teksten, hovedpersonen kommer tilbake til oppvektsstedet sitt sammen med gravid kone og liten sønn, og vips blir faktisk mye stilt i relieff, teksten blir løftet ut av det private og blir straks interessant på et annet plan. Og dette tiltar ytterligere når hovedpersonen setter seg på flyet til Korea, ca 25 år etter at han ble sendt andre veien - vi får beskrevet mange opplevelser som er ytterst interessante, ikke minst gjennom møtene med drosjesjåfør Edgar, hans adoptivdatter Emma og Gjermunds 'lookalike', Hong. Slutten av boken består av Hongs imaginære fortelling og stiller Gjermunds historie i et helt nytt lys.
Til syvende og sist er det likevel noe forstemmende med denne teksten; det er en nesten sykelig fokusering på det normale, spesielt i forbindelse med det ytre. Fortelleren har feks stor respekt for sin kone, men hennes fremste egenskap synes å være hvor vakker hun er, som samtalepartner virker hun ikke like viktig, her er iallfall lite som tyder på at de har grundige samtaler om de tanker han går rundt med i forhold til å være adoptert, som at det er et slags avvik fra det normale, og der han synes nærmest å sette likhetstegn mellom det normale og det dominerende. Men les boken selv og si meg din hjertens mening kjære leser!
Hvorfor er den mislykket? Hovedsaklig fordi det er for mye føleri i form av indignasjon, selvrettferdiget og bitterhet, mens det er tilsvarende lite refleksjon. Teksten oppleves som privat, det er nesten pinlig.
Han forteller f.eks om episoder fra oppveksten som kan sees som uttrykk for rasistiske holdninger, men tenker samtidig på tekstens nåtidsplan at han vil 'se ut akkurat som de fleste av dere som leser denne teksten: lyst (sic) hud, lyst hår, blå øyne.' Han har mao latt seg fange av rasismens ønske om ytre homogenitet, og gir uttrykk for at han tror de fleste innbyggere i Norge har blå øyne. Det er både kunnskapsløst og litt trist. Også når det er innslag av refleksjon og ettertanke kan en stusse, som når han i forbindelse med farmorens død først går i rette med seg selv fordi han aldri gjengjeldte hennes kjærlighet, men raskt blir mest opptatt av at han ikke fikk være med å bære kisten hennes, for aldri er en vel nærmere et annet menneske enn når en bærer personen til sitt siste hvilested (!)
Men så skjer det noe i teksten, hovedpersonen kommer tilbake til oppvektsstedet sitt sammen med gravid kone og liten sønn, og vips blir faktisk mye stilt i relieff, teksten blir løftet ut av det private og blir straks interessant på et annet plan. Og dette tiltar ytterligere når hovedpersonen setter seg på flyet til Korea, ca 25 år etter at han ble sendt andre veien - vi får beskrevet mange opplevelser som er ytterst interessante, ikke minst gjennom møtene med drosjesjåfør Edgar, hans adoptivdatter Emma og Gjermunds 'lookalike', Hong. Slutten av boken består av Hongs imaginære fortelling og stiller Gjermunds historie i et helt nytt lys.
Til syvende og sist er det likevel noe forstemmende med denne teksten; det er en nesten sykelig fokusering på det normale, spesielt i forbindelse med det ytre. Fortelleren har feks stor respekt for sin kone, men hennes fremste egenskap synes å være hvor vakker hun er, som samtalepartner virker hun ikke like viktig, her er iallfall lite som tyder på at de har grundige samtaler om de tanker han går rundt med i forhold til å være adoptert, som at det er et slags avvik fra det normale, og der han synes nærmest å sette likhetstegn mellom det normale og det dominerende. Men les boken selv og si meg din hjertens mening kjære leser!
Denne står på listen min! Takk for godt blogginnlegg!!! Jeg anbefaler deg Didons siste, Blue Nights, som jeg nettopp har lest. Hun skriver også om adopsjon, men som adoptivmor. Iinteressante og modige perspektiver.
SvarSlett