Kjærstad: Normans område

Denne boken er tilegnet alle lesere, og blant mye annet er Kjærstads siste roman en slags hyllest til oss lesere(for at noen av oss holder ut med han?!), eller kanskje mer presist lesekunsten, for hva kan en ikke få ut av det å lese - nei nettopp, bare fantasien setter grenser. Og Kjærstad er fantasifull, likevel synes jeg nok han er inne på mye som han trolig har uttrykt vel så treffende tidligere.

Det er som alltid hos Kjærstad snakk om en polyfon roman eller en tekstvev, som jeg mener å ha sett han selv gjerne betegner det som. For at det skal henge i hop må det selvsagt være en god renning, eller komposisjon, og her har da også denne forfatteren sin styrke ved siden av å være rik på ideer. Men også renningen mener jeg glipper litt i denne teksten.

Hovedpersonen, John Richard Norman, er forlagsredaktør i et forlag med størrelser som Wilhelm Bull og General Gordon (ingen premie for å gjette foreleggene her!), med hovedansvar for norsk skjønnlitteratur, noe som holder på å ta knekken på selv den oksehungeren han i utgangspunktet har på litteratur, ved at den lave kvaliteten på manusene har begynt å gi seg utslag i kvalme ved lesning, Han er derfor på selvpålagt rekonvalesens på landstedet til en bekjent. og hvem treffet han ikke her utenfor Fredrikstad (!) et sted, nei hverken Eva eller Fredrikke, men åpenbaringen INGRID, mystisk og derfor joda, mørk. Fortellingen er kjent, men sidene går unna takket være mange innfall og sidemotiver, et slikt er f.eks de beste manusene i en nordisk romankonkurranse som vi får grundige referater av, såpass grundige at de alle like gjerne synes å kunne være skrevet av forfatteren selv. For selv om Kjærstad hyller det manglungne, har han ikke så mange stemmer selv, dialogene kunne slik sett like gjerne vært monologer.

Det kan kanskje virke som om jeg ikke likte denne boken, men det gjorde jeg, jeg liker bøkene til Kjærstad, også denne, fordi han prøver på noe jeg ikke ser så mye til ellers; gode historier ispedd noe litt sprott: For å låne en sentral metafor fra denne boken har det imidlertid gitt mer vind i seilene å lese noen av hans tidligere, spesielt 'Wergelandstrilogien.'