Knausgård: Min kamp 6

Litt av en finale, litt av et punktum! Det siste bindet av Knausgårds monumentale verk levner ingen tvil om at mannen kan mer enn å skrive om egne opplevelser; den lange passasjen om Hitler må vel være noe av det grundigste som er gjort om denne tyrannen over aller tyranner på norsk. Samtidig er det vanskelig å la være å se på et bind 6 på over 1100 sider som uttrykk for en slags stormannsgalskap, eller allfall liten evne og vilje til å begrense seg.

Thomas Marthinsen har en glimrende anmeldelse som med fordel kan leses om du ikke allerede har gjort det. Et sntralt poeng hos han er at boken er en bastard, det er en tekst som unndrar seg vurdering fordi den er håpløs å kategorisere (TM er ikke imot sjangerbrudd og eksperimentering) Er dette mulig å lese MK6 som en roman? TM så gjerne at midtpartiet var kraftig redusert. Ja, enten det eller gi det ut som et ekstrabind, så ville iallfall helt sikkert flere kommet seg gjennom hovedteksten, som tross alt fortsatt handler om Knausgård selv, og nå - interessant nok - om tiden helt opp til utgivelsen av dette siste bindet, noe som naturlig nok medfører et blikk inn i Knausgårds egne reaksjoner på alt oppstyret rundt verket.

Vi får også tanker rundt autensitetsbegrepet som gjør det noe lettere å forstå hvorfor Knausgård ikke har anonymisert mer. Samtidig er jeg ikke overbevist om at Knausgård har rett, og leste med interesse i et intervju med Nikolai Frobenius nylig at han trodde MK hadde blitt bedre som roman om det hadde vært  en gjennomført annonymisering. Så spørs det om Knausgård egentlig ønsket å skrive en god roman, eller om han hadde et annet ærnd.

Rent stilistisk svinger det iallfall fra de store høyder, som det har gjort i hele verket, fra utsøkte passasjer som kan nytes som litterære indrefileter, til steder en føler en tygger på en seig svor, og da ender det som kjent gjerne med at en spytter ut og ser seg om etter noe bedre , ja - en hopper rett og slett over det drygeste. Innholdet står forøvrigi stil, der vi beveger oss fram  og tilbake mellom Bolibompa og Hölderlin. Alt dette som en naturlig konsekvens av perspektivet i boken; en langt over gjennomsnittet intelligent voksen som i stor grad er styrt av sine små barns behov.

Denne boken og dette verket er imponerende av mange grunner, i dette siste bindet kanskje aller mest pga en stadig higen etter å nå noe gjennom kunnskap og refleksjon. Det som kjennetegner  verket er i første instans en svært detaljert fraamstilling, som jeg nå føler er like mye en styrke som en svakhet; vi blir som lesere nesten leiet inn på scenen, men denne leseren fikk etterhvert behov for å gå ned fra scenen; det blir rett og slett utmattende.

Kjære leser, du bør absolutt lese MK eller iallefall deler av det om du ikke allerede har gjort det, og begynn uansett med bind 1 - det er best!