Espedal: Imot naturen

Tomas Espedal har gjort det igjen; skrevet en tynn, nærmest unnseelig bok, som ikke lar deg stå uberørt tilbake når du har lest den..

Jeg må innrømme at det var et tidspunkt da jeg tvilte på at TE ville bli en forfatter av gode, viktige tekster - jeg hadde nettopp lest Hotell Norge, utgitt 1995, og forstod ikke hvorfor denne ordrike, men uinteressante teksten hadde fått stor oppmerksomhet i den ledende lokale avisen. Det beste som kunne sies om boken i mine øyne var at den var ambisiøs. Selv sier TE i årets bok at han har skrevet 11 romaner og at en av dem er politisk, det må være nettopp Hotell Norge han da tenker på, men han sier ingenting om hvor vellykket han selv synes den er. Jeg er ikke i tvil om at styrken hans ligger i å bruke egne erfaringer og opplevelser for å få fram situasjoner som forteller noe vesentlig om våre grunnleggende behov; å bli sett, om å elske og å bli elsket, om å få bruke sine evner og muligheter - og følelsene som oppstår - spesielt når det butter imot i sentrale eksistensielle spørsmål.

Denne boken har også en slags undertittel, i parantes står det slik: (notatbøkene). Dette er også tittelen på siste del av boken, ca tredve sider som gir inntrykk av å være en slags dagbok fra tiden like etter at hans store kjærlighet, Janne, har forlatt han. Dette er også den sterkeste delen av boken, det er sårt og utilslørt, som leser føler jeg at jeg får innblikk i skriverens vondeste tanker og følelser akkurat da de var som sterkest i han. Selv gir han også uttrykk for at det er notatbøkene, som disse sidene da tydeligvis er et utdrag av, som er hans viktigste tekster, ikke romanene, fordi disse notabøkene består av hans daglige skriverier og uten dette ville han aldri være kommet dit han er kommet som forfatter. Ja, dette tror jeg på, slik jeg tror på at disse tekstene har mye å fortelle oss om hva det vil si å være et menneske, det litteraturen aldri må slutte å ta opp. Les selv!!