Dette er en av bøkene med tilknytning til Kina som jeg har hatt stående i bokhyllen en stund (utgitt 2003, på norsk i 2006), og når jeg nå har lest den kan jeg si at det var et aldri så lite plaster på sårheten over ikke å kunne få med seg noe av alt det spennende som skulle opp på Litteraturhuset i Oslo denne uken - det er kinesiske dager.
Dette er også en bok som jeg synes illustrerer omslagets betydning for hvilken
oppfatning vi kan ha av en bok før vi leser; bildet av en ung, vakker kvinne som sover på en enkel seng, med to par sko foran sengen, ett par kvinnesko og ett par mannsko, ga meg tanker om at dette kanskje først og fremst var en historie om sterke følelser som blir levd ut der det er mulig. Og det er da absolutt også et element, men teksten er selvsagt også så mye mer, det blir i grunnen som ved filmatiseringer, vi savner fort mye vesentlig. (Og nå kan det se ut som om jeg mener et godt omslag skal gi et mest mulig fullstendig inntrykk av hva vi vil møte i teksten, men det mener jeg altså ikke, og det var heller ikke poenget, bare at et omslag gir oss visse forestilinger...ja, selvsagt tenker du antakelig akkurat nå, og jeg lurer på om jeg ikke burde stryke hele dette avsnittet før du får lest det, men skitt au, det kan få stå som et eksempel på alle de veier tankene kan ta rundt en bok..)
Herr Muo har gjort franskmann av seg, han har bodd i Paris etter at han utdannet seg til psykoanalytiker, den første kinesiske sådann - i følge han selv. I teksten nåtidsplan reiser han tilbake til et Kina han begynner å føle seg fremmed i (kapitalismens årsak til dramatiske endringer blir direkte nevnt) fordi hans første store kjærlighet har havnet i fengsel.
Forfatteren er usedvanlig flink til å skildre sanseinntrykk, det er som jeg kjenner lukter og smaker selv, i det hele tatt er det en tekst som gir leseren like mye på det estetiske planet som på det episke, ja, det spørs om ikke historien ville blitt klarere framstilt om sanseinntrykkene var noe dempet (!?)
I en firkantet boks av syntetisk plast ligger noen friterte, kalde kyllingbiter, noen skiver blekksprut fylt med en puré av chilipepper, også kalde, liksom de stekte nudlene som bader i olje. Billig. Det hele fem yuan, inkludert et glass soyamelk. Billigerer enn en metrobillet i Paris. Et økonomisk måltid for en fattig flyktning. Kyllingen er helt smakløs. En sann katastrofe. Han prøver et stykke fritert blekksprut, det er enda verre, han biter rasende, men kjøttet gjør motstand, hardt som stein. han får ikke hull på det. Han hører en annonsering i høyttaleren og lytter. De leter etter en viss Mao, et navn som likner på hans
Klarere blir ikke den påfallende og vittige likheten med Kinas tidligere leder uttrykt; hva har egentlig skjedd siden 'Den store marsjen', det synes å være snakk om større endringer enn at katten som fanger mus har endret farge... Uansett er herr Muo mer en kontrast til Mao enn noe annet; han er forsiktig, ydmyk og vennlig, og vi får sympati med hans vei, om vi ikke tror han vil få løslatt den fengslede. Les selv. ( Samme forfatters debutroman, Balzac og de lille kinesiske syersken, ble utgitt på norsk i 2001.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar