Det har vært en hovlandsk helg; så først Vestlandsrevyen 2 der Ragnar Hovland er sentral på scenen og trolig også i rollen som tekstprodusent - og så har jeg brukt noen timer på hans rykende ferske roman: 'Stille natt'.
Hovland slo igjennom med et brak da han debuterte med romanen 'Alltid fleire dagar' i 1979, og var vel nesten kanonisert allerede ved oppfølgeren 'Vegen smal og porten trang', ikke minst på grunn av sin burleske humor, som det var rikelig med i begge. Jeg tipper disse vil glede mange nye lesere i mange år fortsatt. Og Hovland vet også i dag å skrive leservennlig, med sitt skråblikk på tilværelsen er han alltid verdt å lese, og med sin blanding av humor og alvor minnes jeg Kumbels ord: 'Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig har faktisk fattet begge deler dårlig.' Men de tidlige bøkene var (definitivt!?) morsommere. Etterhvert har melankolien tatt mye over, så også her.
(Det ligger forøvrig mye symbolikk i tilknytning til dette i titlene 'Alltid fleire dagar' kontra 'Stille natt')
Lekenheten både til språket og verden ellers har imidlertid Hovland beholdt, noe som er tydelig på hver eneste side også i hans nyeste. Hovland elsker å vri og vende på klisjeer og andre faste uttrykk, og hovedpersonen, en forfatter med skrivesperre, nevner ved flere anledninger Ragnar Hovland som en forfatter som har lykkes - i motsetning til han selv! Lesverdig, men langt fra hans beste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar