Det er noe søndagskoleaktig over tittelen på denne finske romanen, men la deg ikke lure, her er ingen moralsk pekefinger om det enn er en fortelling om mye tvilsom moral.
Jeg leste Westøs første bok på norsk, 'Faren ved å være Skrake' (kanskje ikke helt heldig med titlene denne mannen), og skjønte at her hadde vi å gjøre med en suveren historieforteller; mange tråder glir ubesværet gjennom boken, og det er enkelt å følge med til tross for et stort persongalleri. Neida, dette er ikke nyskapende, men god underholdningslitteratur med bidrag til å belyse vår nære fortid.
Denne teksten kan minne en del om Saaby Christensens 'Beatles', det er en fin oppvekstskildring i første del, med de tre vennene Ariadne, Jounne og Ariel, i sentrum. De er preget av hendelsene på 60-tallet og har en kort bandkarrriere sammen. To av dem mister grepet på tilværelsen, mens Jounne gjør suksess, først i kringkastingen, senere i politikken, og jeg kom da også til å tenke på Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland, her er paralleller!
Ganske nøyaktig halveis i den 540 sider tykke romanen, introduseres vi så for en ny skikkelse; Frank, som er født i 61 og dermed er mange år yngre enn de tre før nevnte. Han forelsker seg tidlig i tre år eldre Eva, som viser seg å være søster til Ariadne...Pete er også viktig og gjør at vi får en ny trio som på forbløffende vis viser seg å ha flere sentrale berøringspunkter med de tre hovedkarakterene i første del.
Etterhvert synes det åpenbart at Frank er forfatterens alter ego, ja egentlig mer enn det - snarere et direkte selvportrett; det er ganske utilslørt pga alder, interesser og evner. I tillegg kommer det en personlig tone inn i jeg-fortellingen som tar vekk den siste eventuelle tvil.
Jeg vil ikke røpe mer, for dette er en spennende beretning som fortjener lesere, og som bekrefter klisjeen om at ofte overgår virkeligheten det fantasien kan skape!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar