Dette regnet jeg med skulle være en skikkelig dyster tekst, en dystopi bygget på klimaødeleggelser, og slik sett passende lesestoff i en usedvanlig fuktig høst. Men på samme vis som regnet har tatt en pause og sommeren nesten har vendt tilbake i det vi går inn i oktober, så er det ikke en udelt mørk tekst canadiske Atwood ga ut i 2009.
Joda, verden er ikke som vi kjenner den, det har utvilsomt skjedd en masse og menneskene har mer enn nok med å overleve, men samtidig er de fremdeles opptatt av detaljer og trvialiteter, på sett og vis et tegn på at ikke alt synes håpløst.
Boken begynner riktignok med at den ene av to kvinnelige hovedpersoner, Toby, speider utover ladskapet og lurer på om det er flere i live; katastrofen har skjedd og det er alles kamp mot alle. Så får vi et langt sveip tilbake i tid, men etter vår tid, som gjør rede for et samfunn mer eller mindre i oppløsning, og der enkeltmennesket av nødvendighet tilhører en organisert gruppe. De to vi følger gjennom boken, før nevnte Toby og dessuten Ren, er tilknyttet The Gardeners, en gruppe som i utgangspunktet er vegetarienere og pasifister, men som i pressete siuasjoner selvsagt får problemer med disse prinsippene.
Boken er delt inn i fjorten hovedkapitler, som alle har samme struktur; først kommer en tale av the Gardeners leder, Adam One, med noe bibelsk over seg, så kommer en salme eller hymne fra det som kalles The God's Gardeners Oral Hymnbook, før diverse underkapitler forteller om livet i og rundt denne gruppen, ut fra perspektivet til en av hovedpersonene. Jeg har problemer med å forstå hvorfor Atwood operer med begge disse fortellerne, fordi de i mine øyne ikke gir vesensforskjellige versjoner, ja på et punkt får vi nærmest en ren repetisjon, noe som blir temmelig plagsomt i en allerede ganske ordrik tekst.
Boken er lesverdig, men vil en lese en virkelig god bok i denne sjangeren, anbefaler jeg heller McCarthy's The Road.
Så dumt at denne ikkje fallt i smak. Eg har kjøpt ho som ebok, og hadde eigentleg gleda meg til å lese ho.
SvarSlett