Jeg har lest en del novellesamlinger, og dette er definitivt en av de mest spesielle, ved at mange av tekstene bryter med forventningene til sjangeren - det er feks i mange av tekstene svært vanskelig å få øye på det episke, som vel vanligvis regnes som selve ryggraden i novellen, og enda verre kan det være å få tak i hva fortellingen inneholder! Er dette da ment som et slakt fra min side? Overhodet ikke, jeg synes det er bra at våre faste forventninger og forestillinger utfordres, det er flott at det finnes forfattere som ikke tenker bestselgere.
Samtidig blir jeg, som den erfarne leser jeg tross alt er, ganske overrasket over at terskelen for å 'stige inn' i disse tekstene er såpass høy at bare to av totalt 23 tekster 'eies' av meg etter første gangs lesing (ja, jeg regner med at jeg vil vende tilbake til denne samlingen - for her er utvilsomt mye som er verdt å fordype seg i, og nei, jeg tror aldri jeg vil fullt ut vil forstå alle tekstene, til det er noen av dem rett og slett for sære).
Fire av tekstene har samme tittel som samlingen, og det er ganske riktig intervjuer, dvs de er formet som intervjuer med spørsmål og svar, dvs spørsmålene er utelatt og bare markert med en Q, og det er bare begynnelsen på snodighetene. Snodig ja, David Foster Wallace regnes som en humoristisk forfatter, ikke minst i denne samlingen, som forøvrig ble utgitt i 1999, noe som også går meg hus forbi i denne omgang. Nesten pussig da at den ene av de to tekstene jeg mener å forstå heter 'Suicide As A Sort Of Present'. Men det er den andre av 'mine' tekster, kalt 'Forever Overhead', som er leseopplevelsen, ja den er så god at den er kjøpet verdt alene! Den formidler på enestående vis en ung gutts tanker og følelser på vei opp og ut på stupebrettet.
Det er et følsomt menneske som kan formidle følelser så godt, og Wallace var nok det, i en slik grad at det antakelig direkte forårsaket hans selvmord i 2008. (Viser ellers til interessant intervju med enken i nyeste utgave av Bokvennen (2/11).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar