Dylan: Tarantula

Dette er en av de bøkene det i grunnen er morsommere å lese om enn i, og det gir sannsynligvis også større utbytte. Det er nemlig vanskelig å etablere mening i den tekstmassen som vi får presentert her, selv om bruddstykker er greie nok er det vanskelig å tenke seg at noen, inkludert forfatteren, ville kunne gi en overbevisende utlegning av alt som finnes i denne - i omfang - forholdsvis beskjedne boken, som Dylan skal ha skrevet i sin mest produktive periode, dvs innenfor de fjorten månedene på midten av 60-tallet da han utga tre mesterverk på plate, se 'Dylankatalogen' min for årene 65 og 66.

Mens disse nevnte platene er høyst tilgjengelige midt i sin kompleksitet, virker denne boken altså nokså utilgjengelig, noe som kan forklare at Dylan midt i utgivelesprosessen ombestemte seg; han ville ikke utgi den. Dette bestemte han seg imidlertid for først da manus var overlevert trykkeriet, og så skjedde da det uunngåelige, kopier kom på avveie og Dylan innså etterhvert at den burde få en offisiell utgivelse også - noe i tråd med Bootlegserien hans med plater. Første offiselle utgivelse var i 1971.

Jeg mener at tekstene i Tarantula fungerer klart best som høytlesing i et litt animert selskap . Det er tekstenes musikalske plan som synes mest interessant, eventuell mening kan få komme i annen rekke, slik det selvsagt ofte fungerer mht musikktekster også. Prøv bare dette utdraget foran speilet:


first you snap your hair down & try to tie up the kicking
voices on a table & then the sales department people with
names like Gus & Peg & Judy the Wrench & Nadine with
worms in her fruit & Bernice Beatrice blowing her brains
on Burch & theyre all enthused over locker rooms & vege-
tables & Muggs he goes to sleep on your neck talking shop
& divorces  & headline causes & if you cant say get off my 
neck, you just answer him & wink & wait for some morbid
reply & the liberty bell ringing when you dont dare ask 
yourself how do you feel for God's sake... 
(Fra Guns, the Falcon's Mouthbook & Gashcat Unpunished)

Allerede i 72 kom en norsk utgave ved Jan Erik Vold, og han har fornuftig nok skrevet et etterord der han tar opp en del av de utfordinger han ble konfrontert med i arbeidet. Greit å ha snust på når en liker Dylan, antakelig lite interessant for andre...