Gjesteblogger annive om "Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned

Når jeg starter lesingen av en "genierklært" bok, er lesingen min oftest preget av en viss grad av skepsis. I bakhodet svever spørsmål som: vil jeg virkelig få den leseropplevelsen som er blitt lovet? Er denne boken så god som "alle" sier den er?
Gaute Heivolls roman fengslet i alle fall meg fra første stund. Heivoll begynner med å sitere Lagerkvist. Deretter slår han an tonen ved å fortelle om moren som gikk omkring og samlet delene av sin istykkersprengte sønn i forkleet sitt. Forfatteren kommenterer historien på følgende måte: "... Det er jo det man gjør. Man har ikke noe valg. Man går omkring og samler delene i forkleet."
Etter denne innledningen, starter så historien om våren 1978 da det gikk en pyroman løs i Finsland og forfatteren selv ble født og døpt i bygden. beretningen om forfatteren og hans oppvekst veves tett sammen med pyromanens historie og bygdefolkets opplevelser den fatale våren i 1978 da alle bygdens innbyggere var redd for å legge seg om kvelden.
I syv deler følger vi forfatterens jakt på informasjon, forfatterens oppvekst, historien om pyromanen og Finsland våren 1978. Vi følger foreldrene til pyromanen og pyromanen selv; han som var så etterlengtet da han ble født og så elsket da han vokste opp.
Til tider kan tidsperspektiv og synsvinkel bli noe uklar, og pyromanen blir ikke den hovedpersonen en kanskje hadde forventet seg. Selv følte jeg i alle fall at pyromanen kanskje var den personen som ble mest uklar i hele romanen, til tross for at han er en så sentral person. Likevel er det ikke mulig å overse hvordan Dag og Gaute har mye til felles. De skiller seg begge ut på en tilsynelatende positiv måte. De mister begge fotfestet da skjellsettende opplevelser griper inn i livene deres. For Gaute synes alt å rakne da faren hans får kreft og dør. Dag er en helt annen når han kommer hjem fra militæret. Selv om han var spesiell tidligere, er det tydelig at han i løpet av militærtjenesten helt har mistet fotfestet. Forfatteren selv finner fotfestet igjen, mens Dags liv blir preget av at han stadig mislykkes. Han klarer ikke å finne tilhørighet og ro.
Selv om ikke hele boken er like engasjerende, griper Gaute Heivoll tak i leseren og får ham/ henne til å reflektere over både liv og identitet. Bokens innledning sammen med spørsmål som: når du ser deg selv, hvem ser du da, skaper gjenklang og ettertanke hos leseren.
Det er god språklig driv i boken, noe som gjenspeiles i leseropplevelsen. Her kommer bildene av seg selv, og en nærmest tvinges til å bla om i et visst tempo.
Dette er en svært lettlest bok, samtidig som den gir leseren en opplevelse som varer etter at boken er ferdiglest :-)
Anne-Lene