Peter Handke er en forfatter jeg har visst om siden 70-tallet, da flere av de tidligste bøkene hans ble oversatt til norsk, en av dem med tittelen: 'Målmannens angst ved straffesparkmerket'. Hvem kan vel glemme en så fabelaktig tittel?
Nå har jeg lest en annen bok av han som også har en flott tittel, og som forfatteren selv kaller en fortelling, en tekst som også er utilslørt selvbiografisk i det den tar for seg morens selvmord året før boken kom ut på tysk (1972, på norsk i 73).
Det er en spesiell leseopplevelse gjennom et totalt usentimentalt syn på den tragiske hendelsen, ja - sønnen, dvs fortelleren og her også etter alt å dømme forfatteren, blir nærmest fylt av eufori på vei til begravelsen!
Mer interessant i mine øyne er det da at teksten i stor grad tar opp sin egen tilblivelse: 'I begynnelsen gikk jeg (...) ut fra kjensgjerningene og lette etter uttrykk for dem. Så merket jeg at jeg fjernet meg fra kjensgjerningene mens jeg søkte etter formuleringer. (...) jeg sorterte ut de episoder av min mors liv som (...) skriker etter å bli publiserert.''
I lys av det siste synes jeg at dette er en forbløffende anemisk tekst. Boken inngikk forøvrig i Gyldendals Kolonserie for oversatt litteratur, forløperen til den mer påkostede Vitaserien.
Er vel omtrent bare Sillitoes "The Loneliness of the Long-distance Runner" som matcher denne tittelen. Begge med referanser til idretten. Jeg synes også han blir litt tam - i likhet med mange andre tyskspråklige prosaister.
SvarSlettVar på haiketur i 1971 og kjøpte "Publikumsbeschimpfung" i en bokhandel i Bremen. En tekst ment for framføring fra scena, der skuespilleren står og skjeller ut publikum. Et tiår før punken.
Ja, en del tyske prosaister er utvilsomt litt kjedelige - rett og slett! Artig minne fra haiketur, fristende å spørre om teksten er prøvd ut av deg selv!?
SvarSlettHe he - er nok ikke utadvendt på den måten. Men jeg tror kanskje den er framført også her til lands. Har et svakt minne om å lest det i avisa for ikke veldig mange år sia.
SvarSlett