mandag 5. april 2010

Tysktime 6: Bernhard: Gamle mestere

Om forrige tysktime var av det lettere slaget (Schlink: Høytleseren), var denne til gjengjeld krevende nok. Jeg har hatt en slags forståelse av at Thomas Bernhards tekster er forholdsvis tunge, samtidig er det mye godord å høre, f.eks hos Geir Isaxen, og i forbindelse med mitt tyskprosjekt måtte han bare med, østerriker som han er. Hvordan var det så å lese Bernhard? Jo, jeg innrømmer det glatt, det gikk trått med den tynne (156 s), men kompakte boken. Samtidig var det verdt strevet.
Det meste består av tanker hos 82 år gamle Reger, fortalt til vennen Atzbacher, som altså er bokens forteller, men som hele tiden minner oss på at han formidler den andres tanker:
'I årevis gikk vi forbi hverandre i London, sa Reger. Forøvrig hadde min kone, før vi giftet oss, gitt flere bilder som gave til Kunsthistorisk Museum', sa Reger.'
Dette er en typisk passasje, og på meg var denne fortellermåten i seg selv noe trettende.

Reger har i 36 år fram til fortellertidspunktet, tilbrakt annenhver formiddag på en benk i nettopp Kunsthistorisk museum i Wien, der han betrakter maleriet Mann med hvitt skjegg (gjengitt på fronten av boken) av Tintoretto, en italiensk maler fra 1500-tallet, og altså en av de gamle mestere.

Regers refleksjoner viser klart at han er å oppfatte som en kulturpessimist, se bare:
'Alt i denne verden og i denne menneskehet er blitt avstumpet ned til laveste stadium, sa Reger... En slik grad av nedrig åndssvakhet har ikke engang historiens mest klarsynte tenkere ansett for mulig, sa Reger...'

Santidig er det tatt med en kraftig kritikk av det østerikske samfunnet, da spesielt myndighetene:
'...regjeringen er gemen og åndsløv og hyklersk og løgnaktig og dertil også avgrunnsdyp dum.'

Bernhard utga denne boken i 1985, og jeg vil derfor mene det er rimelig å se denne kritikken i sammenheng med beskyldningene på den tiden mot tidligere generalsekretær i FN, Kurt Waldheim. Han ble anklaget for å ha  løpt nazistenes ærend under krigen, og det ble dokumentert at han gjennom sitt arbeid utvilsomt måtte ha visst hva han støttet. Dette forhindret ikke at han ble valgt til president i Østerrike i 1986. Slik sett føles den dystre tonen i Bernhards tekst  helt på sin plass...

1 kommentar:

  1. Jag har precis läst mina två första böcker av Bernhard och väntar på "Gamla mästare"- jo, han har ett mycket speciellt skrivsätt men efter ett tag kommer man (som du också säger) in i det. Han är verkligen mycket kritisk till sitt hemland. Jag tänker också läsa hans självbiografi som jag har blivit rekommenderad. Intressant att läsa dina tankar om "Gamla mästare"!

    SvarSlett