Søndagsdikt: C

Det har allereie blitt slik at eg ser fram til utfordringa frå 'Boklesebloggen min' kvar søndag. I dag fann eg desse oppgåvene:


1. C står for cecur, og cecur betyr pause når vi snakker om dikt. I mange dikt har cecuren stor betydning for korleis diktet blir forstått og måten diktet blir lese på. Presenter eit eksempel på eit dikt kor cecuren er viktig.

2. Erling Christie har sagt:

Den gode leser leser ikke først og fremst for å forstå diktet, men for ved diktets hjelp å forstå seg selv og sitt liv. Mennesker som til enhver tid og for enhver pris må tolke og fortolke til døde alt hva de leser, søker i diktet bare å finne en bekreftelse på hva de på forhånd vet. De nekter å la seg forurolige av sin lesning. De nekter å la seg tolke av diktet.

Kva måte les du, når du les?

3. Presenter eit dikt av ein diktar kor bokstaven C er sentral i namnet.
----------------------



1. Da eg såg denne oppgåva, tenkte eg sjølvsagt med ein gong på Jan Erik Volds dikt om dråpen, men det hadde Bai sjølv brukt, naturleg nok. Eg fann i staden fram til Claes Gill (1910-73), som gav ut få dikt, men dei to tynne diktsamlingane 'Fragment av et magisk liv' (39) og 'Ord i jærn' (42) er av ein slik kvalitet at dei har sikra han fast plass i litteraturhistoria vår. I den siste samlinga finn vi eit dikt som har god bruk av pauser:

Portræt 1

Som om dine øine har sett alt:

sakte vender du hodet halvt

lyttende fjærnt til ord som blir talt

et sted i rummet: om hjærtets ve

hvor stumt den bøier halsens spe

bue til længselens brist - og se!

mot vinduets kvæld av lys april

tegnes skumrende din profil

mot strupen spændt over nakkens hvil...

2. Eg liker å tenke at eg møter dikt (tekst/verda!) med eit ope sinn, men det er ikkje lett å narre seg sjølv lenge med slike naive forestillingar når eg veit så godt at eg har all slag rusk og rask, (og kanskje ei lita skattekiste og!) med meg der ein stad under hjernebarken, ting og tang som styrer leseopplevingane mine, om eg les dikt eller fobanna løgn - og ja, eg er nok ein skeptikar, sjå bare korleis eg les knausgård, men eg meiner og eg set pris på det som er godt - og skal eit dikt eller fiksjonstekstar i det heile få det kvalitetsstempelet må det vere vellukka reint estetisk, då kan innhaldet vere så tussete det vil. (Det siste er ikkje heilt sant, men nesten..)

3. Cesar Vallejo, peruansk forfattar (1892-1938) skreiv:

Og hva om etter så mange ord...

Og hva om etter så mange ord

ordet ikke overlever

Om etter så mange fuglevinger

den hvilende fuglen ikke overlever

Bedre da, sant å si,

at vi gir en god dag i alt, og ferdig med det!

Å være født for å leve av vår død!

Reise seg fra himlen mot jorden

gjennom sine egne ulykker

og skjult vente på øyeblikket å slokke skyggen sin med mørket.

Bedre da, ærlig talt,

at vi gir en god dag i alt, og pokker i vold!...

Og hva om vi etter så mye historie gir opp,

ikke lenger for evigheten

men for disse enkle tingene som å være

hjemme eller begynne å gruble

Og hva om vi senere finner ut

ved første øyekast at vi lever, å dømme etter stjernehøyden,

kammen og flekkene på lommeduken

Bedre da, sant å si,

at vi gir en god dag i alt, selvfølgelig!

Det vil bli sagt at

i ett øye har vi mye sorg

og også mye sorg i det andre 
og mye sorg i begge, når de ser...
Derfor!...Så klart!...Derfor...ikke ett ord!


Gjendiktet av Terje Johansen.