onsdag 21. april 2010

Munro: Runaway

Munro er en så utsøkt forteller at selv de dystreste historier er en fryd å lese, og det er godt - for her er det mange tragedier som rulles opp i de åtte novellene som samlingen inneholder. Tittelnovellen  kommer først, og her møter vi Carla som blir herset med av mannen Clark. Han bruker ikke fysisk vold, han er for smart til det. Etterhvert får Carla hjelp til å komme seg vekk, men det går ikke helt som planlagt - og det er vel en fellesnevner for mange av Munros noveller; livet lar seg ikke planlegge så lett.

Flere av novellene er 'befolket' med de samme karakterene, til ulike tider i livene deres, og jeg vil hevde at Munro makter å belyse like mye i sin konsentrerte form som mange andre forfattere bruker tykke romaner på å få fram. Samtidig opererer hun ofte i et landskap midt mellom novellen og romanen, her tydeligst i den mektige avslutningsteksten 'Powers', som da også strekker seg over 60 sider og beskriver  tre/fire personer fra de såvidt er voksne til de går  ut av dette livet.  Perspektivet ligger hos Nancy, men det er Tessa som har spesielle krefter; hun er synsk - og et viktig poeng er den blanding av fascinasjon og uforstand hun blir møtt med av ulike personer og miljøer.

Jeg kan ikke helt bli enig med meg selv mht den nest siste teksten, 'Tricks', er den sentimental eller er jeg bare litt skuffet over intrigen her, som baserer seg på en klassisk forveksling. Hva synes dere som har lest samlingen? Om du ikke har lest disse novellene er det noe jeg sterkt anbefaler, utbyttet tør være større enn fra de fleste romaner!  I norsk utgivelse heter boken 'Rømlingen'

4 kommentarer:

  1. Jeg har lest "The love of a good woman" så jeg stemmer med deg, Alice Munro er en yperlig fortelingskunstner. Her i Amerika blir hun sett på en av de største:)

    SvarSlett
  2. Eg har boka og har bare lese tittelnovella. Eg likte ho godt, men tok ein pause og sparte resten litt. Eg gleder meg til å lese vidare.

    Det er ikkje alltid eg liker å lese heile novellesamlingar i eit strekk, det er ofte betre å bruke litt tid på kvar tekst.

    SvarSlett
  3. Ja Kristin, hun er en av de største, selv mener jeg hun burde få nobelprisen, jf blogginnlegg 17.12.09.
    Enig Bai, novellesamlinger er ofte greit på langs, men hos Munro er det, som sagt, ofte en sterk forbindelse mellom mange noveller i samme samling, og da må jeg lese de i sammenheng om jeg skal få skikkelig utbytte av tekstene...

    SvarSlett
  4. Jeg leste Runaway for en stund siden og likte den også kjempegodt! Det var mitt første møte med Munro, og jeg elsker den blandingen av novelle/roman med enkelte figurer som går igjen. Jeg likte Tricks også, selv om det ikke er min favoritt. Selv om hun tyr til et lite skrivemessig triks der, så får hun frem det jeg opplever som hovedbudskapet i samlingen: Livet blir sjelden det det kunne ha blitt. Jeg skrev en omtale av boka som oppsummerer mine tanker (http://wp.me/pMA6w-1e)

    Senere har jeg for øvrig prøvd meg på en annen Munro-samling: The View for Castle Rock. Den fenget ikke på samme måte og har blitt liggende. Kjenner du den?

    SvarSlett