Breiteig: Folk har begynt å banke på

Kristiansanderen Bjarte Breiteigs foreløpig siste novellesamling er utstyrt med et varebind med et usedvanlig mørkt og dystert bilde. Det kan være vanskelig å oppfatte hva det egentlig viser, og en kan lett lure på hva i all verden forlaget har tenkt på her; dette kan da umulig være med på å selge boken? Så slår det meg at det kanskje er en bevisst utfoming likevel, for Breiteigs tekster er mer eller mindre historier i det mollstemte, og de er ikke alltid så opplagte eller entydige heller. I tillegg er det jo et sørgelig faktum at novellesamlinger nærmest aldri selger noe særlig uansett. med sporadiske unntak.

Breiteig har så langt gitt ut tre novellesamlinger; 'Fantomsmerter' (98), 'Surrogater' (2000) og 'Folk har begynt å banke på' (06), alle til gode kritikker og alle med noveller som må sies å kunne ta opp arven etter en annen forfatter fra Sørlandet, velkjente Kjell Askildsen.
Askildsen tilhører den ekslusive gruppen av forfattere som blir kanonisert mens de lever; det synes å være bred enighet om at han er en mester i å få sagt mye med få¨ord, og selv om han tidligere også har utgitt romaner, så er det opplagt novellene, og da spesielt de senere samlingene, som f.eks. 'Thomas Fs siste nedtegnelser til almenheten' (83) og 'Et stort øde landskap' (91), som har gitt ham den spesielle posisjonen han har. Selv synes jeg Askildsens tekster er ganske ujevne, iallfall med tanke på hvor interessante de er, men at han er befriende knapp i stilen er udiskutabelt, og det virker opplagt at Breiteig har gått i den samme skolen, også han skriver gjennomgående knappe tekster der hvert ord synes veid nøye.

Hans siste samling, som altså allerede er fire år gammel, inneholder syv klassiske noveller; konsentrerte historier som i glimt gir innsyn i ulike menneskers situasjoner, enten det er han som mishandler samboeren sin ('Nå løper du') eller hun som håper å finne tilbake til sin religiøse tro ('Når dagene er omme'). Det er altså høyst ulike karakterer, og for denne leseren virker de alle troverdig skildret og i akkurat tilstrekkelig grad til at en kan ha grunnlag for å tenke videre. Den førstnevnte novellen ovenfor, er også et godt ekspempel på det ubehaget som ofte er til stede i Breiteigs tekster, her dukker også sannheten om hovedpersonen opp som en overraskelse mot slutten, og gjør selvsagt ubehaget ekstra stort.

Det er grunn til å se fram til neste bok fra denne fortsatt unge forfatteren  (f. 74), enten det blir en novellesamling eller noe annet - det ville utvilsomt vært spennende om han prøvde seg på romansjangeren.