Knausgård 2

Det gikk ikke like lett for meg å lese bind to som det gjorde å lese det første, og jeg tror jeg vet hvorfor. I mine øyne er K2 veldig ujevnt, dvs det er først i siste del jeg synes det svinger av teksten. Nå kan du gjerne innvende at dette faktisk er varslet av forfatteren, og jada, visst har han gått ut og sagt at dette blir en ujevn tekst, men det blir ikke mindre traurig likevel - særlig når teksten også er så ordrik. Samtidig er det interessant å oppleve at han gir uttrykk for meninger  og holdninger jeg rygger av, som generaliseringen av svensker: 'De er gale i dette landet'. og den ettterhvert ganske voldsomme romantiseringen, Og nettopp da jeg følte som sterkest at Knausgård har noe dypt i seg som - i likhet med Erik Fosnes Hansen (og nei, jeg påstår ikke at det ellers er mange likhetspunkter mellom dem) tilsier at  han er født minst 100 år for seint, nettopp da slo det meg at om han hadde malt i stedet for å skrive, så ville det ikke vært annet enn jubel å høre (forutsatt at han kunne male som han kan skrive selvsagt). Det hadde da også blitt en fabelaktig samling av selvportrett, og ingen stiller spørsmål om  sant eller ei da, det er udiskutabelt de mer eller mindre selvutleverende portrett av hvordan kunstneren ser seg selv eller ønsker å bli sett, malt under ulike forhold ofte, over tid, og med ujevnt resultat, men interessant så fremt det står fram som noe som synes å si noe vesentllig om personen.
Noen eksempler jeg kom til å tenke på:

Eikås

Slettemark

                     Eikås

                                                                          Nerdrum

Om du nå har begynt å tenke at iallfall noen av disse ikke var helt ukontroversielle har jeg klart å få deg inn på rett spor her; ALT avhenger av blikket til mottaker!

Så kan vi jo moro oss med å være enige eller uenige om hva som likner mest og minst på K.....



 (Men å ha en slags assistent, slik K har  i Geir, synes jeg blir noe patetisk, spesielt fordi de portrettene han blir satt til å lage er de mest forskjønnende, som når han roser K opp i skyene og samtidig ikke levner modernistene noen ære, det er som et flaut ekko fra salige Arnulf Øverland og 'Tungetaledebatten'.)

Da jeg først var begynt å tenke i disse metaforiske vendinger var det gjort, særlig fordi det sist utgitte nummer av 'Vinduet' har følgende forside:  Oppløsningen er dårlig, men om du ikke har sett 'originalen', kan du her kanskje ane sikkerhetsnålen i munnen; bildet er åpenbart manipulert og K kan ikke lenger få sagt noe. Redaksjonen i 'Vinduet' har med denne forsiden laget en humoristisk kommentar både til den posisjonen Min kamp-bøkene og media har satt han i, og samtidig problematisert selve framstillingsformen i bekjennelseslitteraturen: Trenger vi egentlig 'På sporet av meg selv gjennom 3000 sider'? Etter andre bind er det altså sidetallet som bekymrer meg mest; kan K egentlig uttrykke seg i kortform når han skriver? (Muntlig kan han det utvilsomt, skal vi tro teksten) Jeg må iallfall porsjonere teksten ut over et lengre tidsrom enn utgivelsene, nå blir det godt å lese noe helt annet!!