Dette er i mine øyne den viktigste utdelingen den litterære juryen for nobelprisen har foretatt i de femtito årene jeg har levd.
Beckett, født 1906 i Dublin, vil jeg påstå er for litteraturen det Picasso var for malerkunsten;
en fornyer som forenklet og som samtidig utfordret med sine dypt eksistensielle tema i tekster som kan virke nærmest kubistiske til tider.
Hans nyskapende evne tror jeg må sees i sammenheng med at han var tospråklig; han skrev stort sett på fransk (og bodde i F fra 1938 til han døde i 89), og oversatte deretter selv til engelsk.
Ofte vurdert som en brobygger mellom modernisme og postmodernisme, var han mest kjent for dramaene, spesielt 'Waiting for Godot'. Han har likefulllt også en betydelig poesi- og prosaproduksjon, og jeg vil trekke fram romanen *Malone Dies*, som begynner slik:
"I shall soon be quite dead at last in spite of all."
Eg anar ei viss begeistring, her! Eg har bare lese Waiting for Godot, på ungdomsskulen. Og då var eg nok framleis for ung til å skjønne kva som var greia med å bare sitje der å vente. Men eg har Malone Dies i ei hylle ein plass. Eg må gi han ein sjanse til, skjønner eg.
SvarSlettMine leseopplevelser av Beckett er i høy grad knyttet opp mot et glimrende mellomfags-seminar ved engelskfaget på UiB ledet av en professor Andrew Kennedy. Han fikk studentene engasjert i teksttolking på enestående vis. Å lese B på egenhånd er tyngre, men også det er verdt å prøve ja!
SvarSlett