Under lesingen av Amos Oz' "En fortelling om kjærlighet og skygge" (se eget innlegg), slo det meg at noe av det som blir diskutert omkring Knausgård, kanskje er fruktbart å se i sammenheng med andre litterære prosjekt (noe selvsagt også andre har påpekt, f.eks at Ks prosjekt ikke er så banebrytende som det først ble framstilt som).
Knausgård kaller sin tekst (jeg tenker nå på de 6 bøkene som et hele), en roman, men han prøver ikke engang å legge skjul på at det er selvbiografisk. Noen vil sikkert hevde at dette kun er av akademisk interesse, men jeg mener det er mer enn som så, fordi han på en måte garderer seg ved å si at teksten er en faktatekst (den er sann), men også, eller like mye, en fiksjonstekst (roman). Dette gjør på en måte teksten uangripelig i måten den framstiller og forholder seg til sitt eget materiale.
Jeg vet ikke om Oz har satt en merkelapp på sin tekst, og som jeg nevner i egen omtale er det vanskelig og dermed forståelig om det ikke blir gjort, men på vaskeseddelen blir biografibegrepet brukt, og det er utvilsomt også, eller blant annet, en selvbiografi, den skal leses som en faktabasert tekst. Men så må jeg som leser gå i meg selv; legger jeg ikke for mye i forventningene utifra en - ser det ut som - lite betydningsfull merkelapp? Jo, det er antakelig på høy tid at vi alle tar inn over oss at de aller fleste tekster er en salig blanding av fakta og fiksjon. Kanskje på tide å kvitte seg med merkelappene også?
Hvis vi vender tilbake til O og K, ser vi at de begge skriver moderne fortellinger (noen merkelapper må vi nok ha, og 'fortelling' er grei fordi den aldri har sagt noe mer enn at noe blir fortalt på et eller annet vis). De er moderne fortellere nettopp ved å bryte med konvensjoner og å lage en 'tekstvev' der noe som omtales et sted får nycmening i lys av det som kommer fram et annet sted, og der en gjennomgripende kronologi er forlatt. (Med moderne mener jeg ikke nyskapende, les f.eks Sandemoses "En flyktning krysses sine spor" fra 1930-tallet).
Så kan en begynne å fundere over hvordan de to forfatterne forholder seg til sitt materiale, og både
likheter og forskjeller dukker naturlig nok opp.
Begge utleverer seg grundig, og det må de selvsagt få gjøre, men i omtalen av andre identifiserte personer vil jeg (som foreløpig bare har lest K1), påstå at Oz virker mer tilbakeholden. Hva mer er, når han f.eks skal skildre sitt møte med en kvinne i kibbutzen han flytter til etter morens tidlige død, en kvinne han forelsker seg i og har et kortvarig forhold til, og som viser seg å gjøre et nærmest uutslettelig inntrykk på han, så skjuler han hennes identitet ('la oss kalle henne..') Knausgård synes å ha et ønske om å bruke alle karakterers reelle navn, men har blitt rådet til å innhente tillatelse, og sier han respekterer de som vil være anonyme, noe de vel knapt kan sies å forbli når de fleste karakterene er nevnt ved faktisk navn. Dette ga K masse oppmerksomhet i media ved lansering, men er jo ellers helt uinteressant for de fleste lesere, som fanges av Ks stilistiske evner helt uavhengig av om personene er identifiserbare eller ei. I tillegg kan en trekke inn den famøse tittelen, som i mine øyne fremdeles må sies å gi en altfor uheldig konnotasjon til at det går an til å se vekk fra at forlaget igjen vil sikre medieoppmerksomhet.(Og her bør jeg nevne at det er nettopp forlaget jeg har mistenkt for eventuelt å tenke spekulativt, ikke K.)
Så hvorfor sluker også jeg K (bare min fru kan bli ferdig med bind 2 snart!)? I mine øyne ene og alene fordi han skriver usedvanlig godt, tekstene hans river leseren med på ferden nærmest uavhengig av hva den inneholder, og som vi nå vet kan den inneholde det meste. Kunne så en kvinne ha gitt ut noe tilsvarende? Dette har vært oppe til diskusjon i noen blogger, se f.eks 'Jeg leser' . Da jeg nevnte dette for hun jeg er gift med, gikk hun straks til bokhyllen og fant Åsa Linderborgs "Mig äger ingen". Det er ikke som K hverken på den ene eller andre måten, sa hun, men det er iallfall utleverende nok! (Ser at jeg nærmest ber om mistolking her, så for å gjøre det helt klart mener jeg selvsagt ikke at ikke kvinner kan skrive like godt som de som strør...)
Min konklusjon: De bøkene jeg virkelig liker er gode, de jeg slett ikke liker er dårlige. Vil jeg noensinne nå større innsikt enn dette i noe jeg velger å bruke forholdsvis mye tid på? Det tror jeg nok ikke, og det gjør det selvsagt fascinerende i seg selv! På tide å tenke på et nytt leseår, følg med - liste kommer snart!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar