Amos Oz: En fortelling om kjærlighet og mørke

Selv om mye i denne boken foregår i Jerusalem, og Betlehem er nevnt, er det ikke akkurat en typisk julefortelling, men den har iallfall gitt meg rikelig å tygge på innimellom pinnekjøttet og lutefisken denne julen.

Teksten begynner som en ganske vanlig selvbiografi: 'Jeg er født og oppvokst i en liten leilighet..', men det viser seg raskt å være mye mer, ikke minst slektshistorie og den tidlige fasen av staten Israel (opprettet 1948).

Forfatterens sympati ligger utvilsomt hos hans egne - jødene - men han mister aldri av syne at andre også har krav på fundamentale retter, og boken føles aldri ensporet. Det er et vell av referanser, som iblant truer med å underminere teksten, men så kommer mer personlige historier som bringer en nær fortellingens kjerne; Oz liv som et eksempel på jødenes enorme overlevelsesevne. Noen steder gnistrer det, spesielt når det også er formidlet med en humoristisk vri, som kapittelet om bestemoren som har 'støv på hjernen' i en slik grad at det dikterer livet til familien hennes, ja selv år etter hennes død fortsetter enkemannen med hennes mikrobekjempende aktiviteter, av ren (u)vane. Boken slutter med noe av det mest gripende; morens selvmord da forfatteren var 12 år, og hans reaksjoner, tanker og følelser knyttet til dette.

Dette er en sterk, spennende og velskrevet tekst, som jeg har hatt liggende på vent en stund og som jeg er glad for at jeg nå har fått lest, men jeg konstaterer at jeg har tenkt riktig når jeg etter å ha bladd i den har tenkt at den er for kompakt og krevende for hverdagen, Det er en tekst som krever ro og tid.