Hjernen er alene

Hjernen er ganske trendy for tiden , og hvis det medfører at vi tenker mer - og bedre -- må det være bra, tenker jeg, og har derfor lest i to bøker om hjernen. Joda, du forstod det riktig, selv om dette er populære framstillinger, beregnet på å bli lest i sammenheng, ble det brokker på meg.

Lone Franks 'Den femte revolution' begynte lovende, med en frisk framstillling av hvordan hun hadde nærmet seg området, bl.a med en (kritisk!) gjennomgang av et prosjekt i USA (hvor ellers?) som mener å kunne måle utslag av religiøse åpenbaringer direkte ut fra registrert hjerneaktivitet. Det var også en interessant innledning som satte dagens (boken er to år gammel!) interesse for topplokket inn i en større, historisk kontekst. Men etterhvert vandret tankene mine vekk... Så jeg prøvde meg på en jeg hadde fått anbefalt: Jill Bolte Taylors 'My Stroke of Insight. A brain scientist's personal journey'. Dette er den dramatiske beretningen om hjernespesialisten som selv får et alvorlig hjerneslag, og bruker åtte år på å bli velfungerende igjen. Jovisst er det interessant å lese om hennes opplevelse av slaget; hvordan hun først ikke skjønner hva som foregår, via en indre jubel da hun tenker at hun skal få oppleve noe som hun 'alltid' har vært opptatt av fra innsiden, til dyp redsel da hun føler at hun holder på å gå over i flytende (!) form. Boken er ganske lettfattelig og med en rekke snitt av hjernen for å illustrere underveis. Og det var kanskje følelsen av å sitte på skolebenken igjen som fikk med til å nynne på en deLillos låt etterhvert, helt alene, mens øynene søkte mot romanenes forjettede land...