Konerne ved vandposten

Hamsun var under sterkt økonomisk press da han skrev denne, som faktisk utkom den dagen det ble kjent at han fikk nobelprisen for 1920. Han hadde kjøpt stedet Nørholm, som ble et pengesluk, og han hadde ikke utgitt noe etter Markens Grøde et par år tidligere. Likevel tok han seg heldigvis tid til å fullføre dette verket på anstendig vis, selv om en kan ane at han ville bli ferdig mot slutten, som er ganske skisseaktig i forhold til resten. I  alle fall er det en både nærgående og kompleks studie av et småbysamfunn, der konsekvensene av at menneskene lever tett må sies å ha flere bekymringsfulle sider enn oppløftende. Tittelen viser selvsagt til den samlingsplassen der den ene halvdelen av befolkningen møtes regelmessig, og hvor de utveksler tanker og følelser om hva som skjer og hva som bør skje, ja - det er grunn til å forstå teksten dithen at dette stedet blit tillagt mye makt. Blant stedets befolkning følger vi først og fremst Oliver og hans familie. Oliver er krøpling, og slik sett en tragisk skikkelse, men hans måte å møte utfordringer på er til dels ganske burlesk, og slik blir han egentlig en tragikomisk figur, typisk for holdningen i teksten; her er ingen moralisering eller fordømming, en åpenbar grunn til at Hamsuns tekster fortsatt lever, ved siden av hans språklige klo da. Og siden det ennå er litt igjen av dette Hamsun-året, oppfordrer jeg alle(!) som måtte lese dette til å bruke litt tid på en hamsuntekst eller to for selv å bedømme om han har noe å gi i dag. (Selv må jeg bare le når jeg ser at det er bloggere som mener at det kun er språket som skiller han fra lettbente underholdningsforfattere, da må en sannelig foreta et tendensiøst utvalg!)