Det er ikke så lett å bli klok på Ambjørnsens siste; han er en luring som ikke gjør det helt enkelt for leseren. En må gruble og tenke og likevel ikke vite sikkert: Spennende tekst mao! Mye skyldes en upålitelig forteller. Hovedpersonen, Ulf Vågsvik, forteller i 1.persom hvordan han reiser nordover fordi han har blitt kjent med en kvinne, Berit, pr brev. Han virker i opposisjon til mange i det nye miljøet, og det virker helt rimelig, slik han selv skildrer det. Gradvis går det så opp for leseren at det nok er Ulf som er mest spesiell, men i hvilken grad? Er han faktisk psykotisk, eller har han funnet en rolle han går inn i når presset i hverdagen blir for stort?
(Oridongo er iallefall navnet på den floden han reiser på når han trekker seg tilbake fra vår verden.) Noe er sikkert, som at han er sykelig sjalu, men det meste er ganske usikkert, som hvordan han ser på seg selv, hva han forstår og ikke forstår (mye kan minne om Ellingfiguren), hva fortiden hans rommer. Han ønsker å skjule noe, og forteller heller ikke leseren hva det er, men vi får vite nok til å skjønne at han har sonet/vært til behandling og at han har skiftet navn. Fortellingen tar en dramatisk vending da en nederlandsk familie skal ønskes velkommen som nye i kommunen, og Ulf får en spesiell posisjon i dette, tilsynelatende på tilfeldig vis. Det kulminerer i bokens sluttscene, der Ulf og gutten brenner bål ute på et øde fjellvann og Ulf forteller at han når Oridongos kilder...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar