Etterord til innleggene om serielitteratur

Jeg tillater meg å komme med et lite etterord til de to nylig publiserte innleggene om serielitteratur, ettersom det hele tiden var meningen, men akk, kjødet var for skrøpelig, det går ofte i stå for meg for tiden. Jeg skulle nok ha sittet spesielt på den andre delen noen dager til, men jeg blir så frustrert når alt stopper opp at jeg bare vil bli ferdig - så blir det mye spinklere enn tanken var. Nåvel,,i kveld er jeg definitivt i bedre form, så jeg prøver å skrive litt mer nå.

 

Det finnes et tradisjonelt skille mellom det store og det lille litterære kretsløpet. Enkelt sagt er det bokhandlernes bøker vs kioskenes (og mer og mer: supermarkedene, ja de selger også bøker bare det er muligheter for storsalg. De kan selge all slags bøker, du husker vel hvor umulig det var å handle et bel fordi Knausgård øyensynlig sperret veien til kassen uansett hva slags butikk du befant deg i..) Og denne forskyvningen av markedene, forsiktig først, inn og opp en skrøpelig trapp.og ut på podiet til nok en innsmigrende opptreden) er jo nettopp det som har foregått en tid; høyt er blitt lavt og omvendt og mange kunstnere og selv grupper blant publikum omfavner utviklingen , Javist omfavner vi den, alle menneskelige uttrykk er jo potensielt interessante, og om vi ikke bare skal la oss styre av våre fordommer må en ta 'alt' på alvor, dvs har en  lest en dårlig bok av en forfatter er det selvsagt ingen, ikke en selv engang som kan forvente at det blir lest flere, men kanskje det nettopp er det en gjør, fordi en elsker b- og c- kultur. Dette har demokratisert kunstfeltet, men har samtidig ført til at knapt noen har full oversikt, for ikke snakke om innsikt, selv på et begrenset felt av feltet. Og det store og det lille kretsløpet har selvsagt for lengst blitt ett, om ikke i teorien så iallfall i praksis.

Dette er vel også en viktig del av bakgrunnen for at redaktøren i Aftenpostens kulturmagasin, Kristin Valla, mener det er behov for systematisk opplæring i kunstens verden gjennom skolen (Aftenposten 31.10.13) Men da må også en viktig del av kunnskapen være at alle kunstuttrykk er potensielt gode og dårlige; det er ikke lenger slik at modernistiske dikt blir latterliggjort fordi de ikke har enderim (dessuten er Arnulf død), og klassisk musikk er ikke pr definisjon bedre enn de andre musikksjangrene, og min bestemor må le for seg selv uten å få andre med seg hvor enn hun nå befinner seg (ikke her ihvert fall, ikke her), når hun ser det skjeve kirketårnet på Korskirken i Bergen malt av en lokal kunstner, og min far (hvor han nå er, men han står ikke bak ryggen min og vil snakke med meg, hører du!) nei, han trenger  ikke gå på auksjon en mannsalder senere for å kjøpe det samme bildet, men det hadde han kanskje gjort uansett bortsett fra at poenget

er at det må noe slikt spesielt og tilfeldig til - ofte - for at vi rett og slett skal bli klar over  noe. Og derfor er det egentlig dypt urettferdig at noen kommer lett til stardom og andre slett ikke selv om det er helt minimale kvalitetsmessige forskjeller, for kvaliteten betyr ikke så mye så lenge det er populært,  Jo, selvsagt er kvalitet fortsatt en interessant størrelse, men også den blir mer og mer knyttet til den enkeltes tanker og følelser rundt objektet, og en tråkker så lett på andres følelser at jeg tror jeg bare blir tausere og tausere når det er noe jeg ikke liker, ikke fordi jeg ikke tåler motstand, men fordi det ofte ser ut til å bli tatt som en personlig fornærmelse av de som liker det som blir kritisert. Og der føler jeg for å stoppe nå, kanskje du kjære leser, kan dele noen av dine tanker på dette området med de som måtte lese dette.