onsdag 30. oktober 2013

Andre del om litteratur i serier

Da skal jeg prøve å få presentert resten av mine utvalgte serier og i tillegg få ned noen tanker om litteratur i serieform.

Renberg
Tore Renberg dukket opp som en sprudlende, engasjert person med eget litterært tv-program, men brant seg vel fort på innsiden av tv-skjermen. Han har allerede en imponerende mengde tekster i arkivet, av høyst ulik kvalitet. Det ser vi ikke minst i  'bøkene om Jarle Klepp'. Da han kom med første bok om denne figuren, ('Mannen som elsket Yngve' (2003) (en figur som utvilsomt har mange likhetstrekk med han selv), lot han falle noen ord om at han så for seg å følge Jarle gjennom resten av livet, og skrive bøker om han hele veien. Det hørtes voldsomt  ut, men de to første bøkene var utvilsomt gode og det beste Renberg hadde forfattet, ikke minst bok nr 2 'Kompani Orheim' (2005). Så gikk det tråere, tredje boken var en halvmorsom satire ('Charlotte  Isabel Hansen')(2008) , mens han i fjerde bok, 'Pixley Mapogo', (2009)i følge denne leseren 'gikk helt på trynet'. og trengte sårt til annet materiale. Like fullt våget han seg på en femte bok i 'Jarleserien'  i 2011 ('Dette er mine gamle dager'), uten at det medførte de store gledesutbruddene blant anmelderne. Nå er han nettopp kommet med en Jarlefri roman som ser ut til å få bra kritikk.

 


Gunnar Staalesen er godt kjent som krimforfatter og har jo først og  fremst ry på grunnlag av serien om Varg Veum. Jeg er nok av dem som mener han har fått maksimalt ut av disse bøkene,; det er ikke spesielt spenstig litteratur. Da kom han bedre ut av det med den såkalte hundreårstrilogien, der han kombinerer historie og krim. Skildringen av bergensbrannen i 1916 er f.eks svært levende.


Gyldendal viser her hvordan en på enkelt vis kan lage en mal som viser alle at disse bøkene hører sammen.



 Vidar Sundstøl er en av de mindre kjente forfatterne jeg har valgt ut her. Han må vel fortsatt regnes som ung og lovende (jf omtale her), og hans 'Minnesotatrilogi', avslører en del fortellertekniske problem. Dette er eksempel på at det er lurt å tenke helhet om en tenker serie, og om en ikke gjør det må det ansettes en redaktør som gjør den nødvendige opprenskningsjobben. Her var det letter å forestille seg at det var ansatt en apekatt som rotet det ekstra godt til, særlig gjelder det i andre bind som er fullt av informasjon som iallfall jeg kunne klart meg uten.

Men Sundstøl er muligens en mann en  må regne med innenfor de ulike avarter av spenningslitteraturen framover.


Jan Kjærstad er godt kjent, og ganske  kontroversiell. Mange liker bøkene hans, men en del kan ikke fordra dem. Jeg synes han kan være veldig god,  f.eks i deler av trilogien jeg viser til, men også nesten uleselig -spesielt i 'Det store eventyret'. Han virker godt orientert i nye tendenser i verdenslitteraturen og vil nok vektlegge inspirasjon fra f.eks Paul Auster, framfor adapsjon.








Disse eksemplene illustrerer bra spennvidden innenfor serielitteratur, i den grad det er det vi ser på her da! For vanligvis må det imnrømmes at det er den mindre seriøse litteraturen som har vært i serie, f.eks*legeromanen 1-100. Men i stigende grad har også såkalt seriøs litteratur kommet i serie, der de også burde leses kronologisk, ja den i dag kanskje mest beundrede forfatteren blant de som vil opp og fram i littteraturens gode selskap, Marcel Proust, skrev jo sin På sporet av den tapte tid, utgitt på fransk i femten bind mellom 1913 og 1927. Det gir en usedvanlig mulighet til et dypdykk i hovedpersonens  tanker og følelser, og det som ellers måtte være interessant for skaperen av verket. En enkelt roman blir jo som en novelle i forhold,for å trekke en parallell til nettopp novelle vs roman.

Samtidig er det klart at alt som ikke er mer eller mindre formell-litteratur blir et stort løft for en ensom forfatter, og det merkelige er kanskje at ikke flere prosjekter strander enn de som gjør det. Noen vil kanskje trekke fram at Knausgård bebudet et tredje bind etter sine to første romaner. Vel, da bør en la Min kamp 1-6 bl.a. være det bindet!

I ren underholdningslitteratur vil interessen være knyttet til om lesernes interesse holder et visst salg oppe; produksjonen går så lenge det er en etterspørsel, varekarakteren er hovedsaken. Her er det både forståelig og fornuftig å  operere med et team av forfattere, slik det nesten alltid er i moderne tv-serier, uten det vil populære serier fortære sine egne, gjennom ren utmattelse. Da Halbing sluttet med Morgan Kane var det ikke fordi han ikke solgte, men fordi forfatteren ble syk av sin egen helt!

Det er mye mer å si om dette, nå kan jo du, kjære leser, gi fra deg noen av dine tanker, eller kanskje lage noe på kvinner som serieskribenter, ja, for det var  faktisk helt bevisst av meg å utelate kvinner denne gangen!!

                                                         Utan kvinnor! Det går jo inte!!















2 kommentarer:

  1. Artig å lese din tolkning av kvaliteten på Tore Renbergs bøker. Jeg er helt enig med deg der, bortsett fra at jeg ikke likte den siste han kom med.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror det er veldig mange som vil være enige med oss i den saken. Den siste har jeg bare et visst positivt inntrykk av gjennom noen avisomtaler, men det spørs hvor representative de er. Selv tror jeg at jeg fortsatt må ha litt Renberg-pause, Pixley-en gjore meg helt matt...

      Slett