tirsdag 6. august 2013

Seljestad:Isberg


Roman, 139sider,
utgitt2012,
Aschehoug forlag







Jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget.

Seljestad er fra Odda, og han viste med sin forrige bok, Fjorden, at han kunne bruke naturomgivelsene som et sentralt element i teksten. Og i Isberg er det egentlig enda tydeligere. Her er utgangspunktet den ekstreme rasfaren som finnes over store deler av Vestlandet, Da boken tar til, har det gått et dødsras, det har tatt et hus og bare hovedpersonen i boken, ungdomsskoleeleven Andreas, overlevde, resten av familien hans er død. Han strever med å forholde seg til dette, ikke minst til alle rundt han som velmenende vil hjelpe, men som bare gjør alt vanskeligere.

Jeg skrev i forrige avsnitt at Andreas er hovedpersonen. men det kan likegodt hevdes at isberget/raset er hovedpersonen. Det er da også i stor grad personifisert gjennom teksten, slik at det framstår som et levende vesen: 'Frose vatn er mi kraft. Eg. Isberget. Nærer meg av frose vatn.' Helt til slutt synes så Andreas og raset å bli ett.

Teksten er delt i tre, i første del får vi i glimt rede på hva som har skjedd og utfordringene som møter Andreas etterpå. Seljestad er flink til å få fram sårheten hos Andreas som han helst vil skjule og iallfall ikke snakke om. To sentrale episoder er da en jente på hotellet (noe bedre enn et hotellrom har Andreas tydeligvis ikke fått etter raset) kommer og vil 'trøste' han på rommet, og spesielt sterkt skildret er en scene på skolen der klassestyreren til Andreas tar situasjonen opp på klosset vis.

Del to og tre er begge mye kortere enn del en. Vi møter her Andreas som voksen, og i del to skal han prøve seg som arbeider på smelteverket der faren jobbet tidligere. Andreas blir møtt med  høye forventninger ettersom faren var en mønsterarbeider, men Andreas mestrer slett ikke jobben. Del tre består hovedsaklig av at Andreas slår en annen person helseløs fordi han føler seg provosert av han; her er det raset og Andreas blir ett og teksten slutter med dette.

Dette er en tekst som i mine øyne er uferdig; her er gode, spennende og ikke minst flott skrevne passasjer, men det som antakelig skulle være åpent og gi leseren mulighet til å tenke seg ulike sammenhenger, blir i stedet til postulat som forenkler altfor mye, og som gjør at teksten i mine øyne kobler sammen altfor mekanisk det Andreas opplever til det han blir til. Jeg er sikker på at Seljestad kommer sterkere tilbake!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar