Tittel:Tredje person entall
Sjanger: Roman
Utgitt: 2008
Cappelen/Damm
426 sider
Biblioteksbok
Jeg har lest lite av Vigdis Hjort tidligere, men nylig kom Vagant 2/13 inneholdende bl a en grundig artikkel av Bernhard Ellefsen om Hjorts forfatterskap, som gjorde det motsatte av det en av hennes egne romaner, Død sheriff, gjorde noen år tilbake; artikkelen av Ellefsen ga meg lyst til å lese mer Hjort, om ikke alt: Jeg har f.eks ikke tenkt å drive gjennopplivningsforsøk på den døde sheriffen...
Det er vel ingen som tviler på at den bohemaktige forfatteren Vigdis Hjort følger det 'bohembudet 'som het: 'Du skal skrive ditt liv', i den forstand at hun drar storeveksler på det. Hvor grensen mellom biografi og diktning går, vet hun vel bare selv, og jeg mener det er lite interessant iallfall stilt opp mot spørsmålet: Fungerer det som litteratur? Det gjør det så sannelig, noe Knausgårds Min kamp også gjør, men som jeg har påpekt flere ganger tidligere er det i mine øyne langt mer redelig å fiksjonalisere. Hjort sier det selv slik:: '(...) hva er diktning og hva er sannhet er ikke spørsmålet, for det går oppi en høyere enhet. Bildet som tegnes er ensidig,og likevel er det gyldig, sett fra den ståplass hun står på,fordi den som dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant,og være sannere.'
Til tross for sine 426 sider er det fristende å kalle denne romanen en skisse, da den forteller om hovedpersonens liv fra barndom til midtlivskrise. Og hovedpersonen heter Hulda Kråkefjær, har fire søsken som alle er overraskende anonyme gjennom historien. I det hele tatt har hun et distansert forhold til familen, men et desto heftigere forhold til mange andre, skal det vise seg. Og de aller viktigste får rimeligvis mest plass, og skissepreget forsvinner, i alle fall delvis, for selv om det er lange og grundige skildringer av f.eks forholdet til utenriksreporter Bo, er også dette utformet hovedsaklig referende, her er liten bruk av scener med replikker. Nå blir ikke dette så ensformig som en kunne tro og frykte, fordi r Hjort er en fremragende forteller, hun forteller også i referende modus med et trøkk og en intensitet som ikke så altfor mange andre norske forfattere i dag kunne konkurrert med. Til tider må jeg like fullt si at stilen blir noe ensformig strukket ut over såpass mange sider.
Absolutt en bok å bli sett på trikkken med!
re
Jeg leste også Ellefsens artikkel. Den var god, men ga meg ingen lyst til å lese Hjort igjen. Jeg leste "Hjulskift" for et par år siden, mest fordi handlingen har lokal tilknytning, må jeg innrømme. Ellers har jeg prøvd på et par av bøkene hennes, uten å lese dem ferdig. Jeg må bare konkludere med at Hjort er en forfatter som ikke gir meg noe som helst. Det går nok både på form og innhold.
SvarSlettMitt kjennskap til Hjorts forfatterakap er fortsatt ganske mangelfullt, så jeg er jo spent på hva jeg synes om de bøkene jeg har tenkt å lese. Opplever at jeg er langt mer positiv nå enn tidligere, begynner kanskje å bli bløt på mine gamle dager.
Slett