Hjort: Tredve dager i Sandefjord

Roman 2011,
Cappelen/Damm,
264 sider














Vigdis Hjort har gjort det igjen, unnskyld blødmen, men jeg kunne ikke dy meg, ettersom hun i mine øyne stiller seg lagelig til for hogg i det meste hun gir ut, i alle fall i det meste jeg har lest av det hun har gitt ut, og som tross alt og i nyansenes navn er et mindretall av tekster i forhold til den forholdsvis omfattende produksjonen hun har bak seg.

I Tredve dager i Sandefjord møter vi henne, aka Tordis, i det hun har fått fengselstraff for å ha kjørt med en promille så høy som 2,2. Hun skal sone ved det åpne kvinnefengselet i Sandefjord, jf tittelen. Og her er vi ved det første mulige slaget; bokens tittel og smussomslag, gir indikasjoner på at den eneste grunnen til at Tordis kunne finne på å reise til Sandefjord, er saker som ligger utenfor hennes egen råderett + muligens for å se hvor Dag Solstad vokste opp.

I fengselet føler hun seg helt klart ikke som en vanlig fange, hun har angst for å bli gjenkjent (men blir det selvsagt ikke), hun er en person som medfanger såvel som ansatte må få litt ærefrykt i forhold til - i følge henne selv. Hun vil gjerne bestemme hva slags inntrykk hun gir andre, samtidig vil hun være som de andre, hun begynner å¨røyke fordi så mange av medfangene gjør det! Tordis føler seg utenfor ved å¨forstå at det er hun som må¨ned på de andre fangenes nivå...

Det er interessant å¨følge Tordis gjennom tiden i fengselet, det er for de fleste av oss lesere, vil jeg tro, omtrent like eksotisk som det på Holbergs tid var å lese om Niels Klims forunderlige reise til det indre av jorden - vi kommer aldri nærmere stedet enn gjennom disse tekstene. Samtidig blir Tordis totalt oppslukt av seg selv og sin egen situasjon; hun åpner knapt en bok hun har med, hun er knapt i kontakt med verden utenfor. Og det er høyst troverdig framstilt - dette sosiale vakumet som etterhvert synes å¨gjøre tredve dager, og netter ville nå jeg hatt med (de må jo være de lengste, om en ikke er velsignet med et usedvanlig godt sovehjerte), til en hel liten evighet.

Tordis føler seg liten og famler seg fram i begynnelsen, mens hun åpenbart opparbeider seg en posisjon i de innsattes rekker på¨veien mot endt soning. Interessant nok synes dette å¨vise seg i tekstens stilistikk: det er i alle fall påfallende mange perioder uten subjekt i første del av boken, som feks i dette utfraget fra s 35-36:
'Men det er fortsatt den første dagen. Fremmed i sofaen etter at Ingalill har gått. Ser på de rare bildene som henger på veggen¨og antakelig skal være kunst. De små brikkene på bordene som for at det skal være koselig. Blomster i vinduskarmen og gardiner med kapper, så på det, men registrerte det ikke da, som i søvne eller tåke, som bedøvet overfølsom, svaksynt og mysende, stum, kanskje døv.'