tirsdag 30. april 2013

Munro: Too Much Happiness

Novellesamling,
utgitt 2009,
303 sider














Alice Munro er en fantastisk forteller, det bekrefter denne novellesamlingen på tilsammen 10 tekster, utgitt i 2009. Jeg begynte på samlingen i vinterferien i fjor, men hun jeg ferierte med gjorde narr av tittelen, slik at jeg pakket den fort vekk; ikke ville jeg krangle om dette, (vi var i ferd med å skille lag, så enhver situasjon trigget en uenighet og enhver uenighet en krangel) og ikke ville jeg høre spydige kommentarer om en av de nålevende forfatterne jeg setter høyest.

Så hva er det med 'Too Much Happiness? I mine øyne er tittelen god, nettopp fordi den inneholder et paradoks, eller to forhold som ikke ser ut til å la seg forene; kan vi virkelig bli for lykkelige? Det er ganske så typisk for Munro å dykke ned i kompliserte situasjoner, og vise gjennom et knippe mennesker at - jo - en kan faktisk ha det så bra (evt innbille seg det) at en glemmer at en ikke har fått alt i hus før 'høststormen' tar seg opp på nytt.

Munros tekster er ofte så pass lange og komplekse at de innbyr til å bli lest som en roman, altså i sammenheng, eller som en samling tekster rundt et tema. Samtidig er lengden ofte grunnen til at en likevel ikke vil ha kapasitet til mer enn et par om dagen, det merker i alle fall denne leseren.  I sin kompleksitet er de nok også mer lik romanen enn novellen og Munro  sprenger i det hele de fleste kjennetegn og forestillinger om hva novellen er. I mine øyne har hun skapt seg en litterær nisje mellom romanen og novellen, der hun år om annet kommer med en ny strålende samling - så langt har det blitt tretten novellesamlinger (+ en roman), dessverre kan vi ikke forvente mange flere, damen har jo passert de åtti!

Noe av hennes storhet er at hun stadig finner nye situasjoner, inkludert nye karakterer, som belyser det hun tar opp på en glimrende måte, ja, jeg tror knapt hun har gitt ut en likegyldig, eller om en vil; dårlig novelle.
I 'Too Much Happiness' fornekter hun seg ikke, her er en fin samling med tekster fra høyst ulike miljøer i bunn.  Spenningene hos Munro ligger oftest på det indre planet, men hun har som regel noen tekster som uten videre kan være grunnlag for spennende og underholdende filmer også, jeg tenker i denne samlingen f.eks på 'Dimensions' og 'Face', uten at det utelukket flere av de resterende. God fornøyelse!!

1 kommentar:

  1. Kvar gong eg les om Munro får eg dårleg samvit for at eg ikkje har lese meir enn to noveller av henne. Eg burde ha lese fleire, for dei var veldig gode. Takk for påminninga.

    SvarSlett