Steen: Balanse

Roman
Utgitt 2012
Oktober forlag
200 sider













Noen år tilbake hadde jeg en spesiell leseopplevelse med indisk/canadiske Rohinton Mistrys Balansekunst, en dickensiansk fortelling som i begynnelsen virket litt traurig, men som vokste og vokste og tok bolig i meg i lang tid etter endt lesing - slik spesielle bøker av og til kan gjøre. Det er ikke bare en kortere tittel på årets bok fra Thorvald Steen, det er i det hele tatt en mer dempet fortelling om mindre dramatiske forhold, uten at det selvsagt har noe å gjøre med hvor stor leseopplevelsen er

Thorvald Steen synes å ha forlatt/tatt pause fra de historiske romaner og gjør som så mange andre, han skriver om seg selv. men han tilhører en eldre, mer blyg skole enn de knausgårdske, i det han kamuflerer og anonymiserer, og jeg kan ikke for det, jeg synes det er sympatisk.

Bokens begynnelse er marerittaktig og en talende allegori til hvor vanskelig det er å miste evnen til å ta seg av seg selv Fortelleren er på et pleiehjem og har rikelig anledning til å tenke tilbake i det han henvender seg til sitt eneste barn, Selma, som bor i Sør-afrika og selv venter barn. Vi får glimt inn i det livet fortelleren hadde før muskelsykdommen satte han mer eller mindre ut av spill, og før Nina. Selmas mor, døde av kreft.

 'Fem av sansene var intakte, men ikke den sjette og viktigste: balansen. De fem andre sansene snakker vi                                                                                            om, men ikke den 'hemmelige', selveste kongen på haugen, den som, for et oppreist menneske, har kommandoen. Synet, hørselen, lukten, smaken og  følelsesorganene er viktige, med synet og hørselen som de nest viktigste, men øverst rager balansen.'

En god fortelling!