Romanene utgjør en kvartett, alle med karakteren Tom som hovedperson, og fortalt kronologisk. I den første, Hestehodetåken, opprinnelig utkommet i 1992, møter vi Tom i tidlig barndom, dvs årene like etter krigen. Faren er drept pga av at han gikk tyskernes ærend, og Tom kommer som forventet i en del vanskelige situasjoner pga dette, hans supereksentriske mor med diverse bisarre elskere gjør det heller ikke lettere.
I bok to, Svartefot, utgitt i 95, er Tom blitt tenåring, og skolemiljøet med klassevenner som 'Livet' og 'Døden'. for ikke å snakke om norsklærer 'Flågvitet', som Tom klarer å lure trill rundt, blir viktige størrelser i fortellingen. Boken slutter da også med at skolen (videregående) tar slutt, men uten at Tom har fullført, han ønsker seg vekk.
I tredje bok, Magenta, fra 97, møter vi han igjen til sjøs på begynnelsen av 60-tallet. Etterhvert havner han i Paris, og det meste av boken handler om opplevelsene rundt et horehus, hvor han får job som en slags altmuligmann. Dette er nok favoritten min blant disse fire, med mange fantastiske scener.
I fjerde og siste bok, Forløperen, utgitt i 99, forøvrig samme år som forfatteren døde, vender han tilbake til Norge. Det har gått mange år, det er 1997, og Tom undres over det nye, moderne, rike hjemlandet.
Det er en gjennomført røff tone, med tilhørende humor, noen scener er kostelige. Tom er imidlertid langt fra endimensjonal; han er røff og tøff, men også følsom og omsorgsfull, han er brautende og voldsom, men også rolig og ettertenksom. Tidlig i lesingen syntes jeg han kunne minne om Peer Gynt, spesielt pga en sterk dragning mot løgnen. I bok tre synes slektskapet med løytnant Glahn vel så sterkt, spesielt når han kurtiserer
den unge frisøren Jeanne. Tom er i det hele tatt skildret med stor kjærliighet og er en litterær skikkelse som det er vel verdt å bli kjent med!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar