Framnes: Juletre til Afrika

Svein Tarald Framnes debuterte med denne romanen i fjor, og gir gjennom solid håndverk i språkføring (nynorsk) og komposisjon, løfter om at det kan være grunn til å følge med på senere utgivelser. Her er mye å humre av, og bak den lett humoristiske overflaten kommer det gradvis til syne en verden slik hovedpersonen, Helge, ser den. I begynnelsen virker han som en ganske vanlig, ung mann, men brått blir vi klar over at han nok ikke er helt A-4, og perspektivet blir annerledes, ja, det er kanskje det mest fascinerende ved teksten, hvordan en lett vil føle at en brått bør være langt mer kritisk til Helge som forteller - er han kanskje notorisk upålitelig? (Vi er vel vanligvis veldig sympatisk innstilt til fortellerens gjengivelse av 'virkeligheten', og jeg fikk her en påminnelse av hvor naivt dette lett kan bli - på den andre siden ønsker vi vel slett ikke å innta et diametralt motsatt utgangspunkt heller!?) I hvilken grad dette bruddet i teksten er intendert fra forfatterens side føler jeg meg likevel usikker på, det ville iallfall i mine øyne vært grunn til å gjøre mer ut av dette i så fall, nettopp fordi det må sies å være en viktig side ved teksten, kanskje den viktigste.

Skal jeg være helt ærlig må jeg nok innrømme at boken kjedet meg aldri så lite, den virker i det store og hele ganske søkt, og inspirasjonen ligger litt for tykt utover sidene, han har nok lest sin Hovland den karen her (Det pussige er at det i BT for i går (21.3), ble poengtert, i forbindelse med Hovlands 60 årsdag, at svært mange unge forfatterspirer lar seg inspirere nettopp av Hovland). Dette er omtrent som å lese Hovlands seneste utgivelser, men både de og denne teksten faller igjennom i forhold til Hovlands tidligste tekster.