Murakami: Kafka på stranden

                                                                

Med tanke på tittelen er jeg fristet til å si at underholdningsverdien hos Murakami er omvendt proporsjonal med ditto hos Kafka, men mens sistnevnte antakelig vil beholde en framskutt plass i litteraturhistorien i mange generasjoner framover, skulle det ikke forundre meg om Murakami blir utdatert forholdsvis fort - og det har å gjøre med det som også gjør han underholdende å lese; han tar pulsen på vår tid, men han gjør det med en klovns mesterskap. Det betyr også at her er dybde, men i mine øyne altså ikke i samme grad som hos Kafka, og gjenkjennelseseffekten i forhold til vår tid kan fort gjøre tekstene hans 'fremmede' i en ikke spesielt fjern framtid. Det kan innvendes mot denne påstanden at Murakami spiller på vestlige strenger, det er den angloamerikanske kulturen han omfavner, og at han gjør det på en måte som kan appellere til mange, både nå og senere, et godt eksempel i denne boken - og vel i flere av bøkene hans -  er musikken; det er vestlig populærmusikk samt jazz og klassisk, her spesielt Beethoven, det referes til. Og her er det forsåvidt enda et poeng: Vi kan lett føle vi leser noe mer eksotisk enn tilfellet er når vi leser Murakami - moro er det uansett!

Hvem er så 'Kafka på stranden'? Jo, det er et bilde som hovedpersonen i boken, Kafka (!), kommer over i sin ferd ut i verden, i et forsøk på å komme vekk fra traumene i hjemmet. Han reiser hjemmefra på femtenårsdagen sin, fra en 'familie' som i lang tid bare har bestått av han selv og hans eksentriske kunstnerfar, etter at moren og søsteren for lengst har forlatt dem, og faktisk heller ikke har holdt kontakt. Ja, Kafka er hovedpersonen, men han er ikke den eneste, parallelt med hans historie får vi nemlig også lære Nakata å kjenne, og Nakata er den hardest rammete etter en uforklarlig hendelse mot slutten av andre verdenskrig, som medførte at han ble tilbakestående, men som også øyensynlig ga han spesielle evner, som å kunne snakke med katter! I det hele tatt er det litt av hvert 'magisk' underveis.

Vi får vekselvis høre om de to, Kafka og Nakata, og uunngåelig vikler selvsagt livene deres seg sammen, slik at de ogå likner på hverandre i all sin ulikhet; den bråmodne Kafka som sannsynligvis er traumatisert av hendelser innenfor husets vegger og Nakata som ikke  fikser det meste i vår moderne verden og som er traumatisert av hendelser utenfor hjemmet.

Drømmer er viktige, ikke minst ved å slippe underbevisstheten til, hos Murakami er dette en sentral dimensjon - og Murakami lar f.eks Kafka våkne med blodsøl den morgenen det senere viser seg at faren ble drept. Selv om han da var så langt vekke fra faren at alibiet skulle være bombesikkert, er ikke Kafka overbevist selv om at han ikke er morderen, fordi han har sett faren bli drept i drømme. I det hele tatt er det en fantatstisk fortelling vi opplever ved å lese denne boken - på linje med det beste jeg har lest av ham tidligere (Trekkoppfuglen). Så da er det bare å si: GOD FORNØYELSE!