Seljestad: Fjorden

Dette er den tredje romanen fra Lars Ove Seljestad, som debuterte med Blind i 2005, en klassereisefortelling som fikk  mye positiv omtale, noe jeg godt forstår.
¨Seljestad er fra Odda, og det er også plassen der fortelleren i denne teksten vokser opp. Det gamle industristedet ligger som kjent i bunnen av Sørfjorden, som igjen er det aller innerste av Hardangerfjorden, en av Vestlandets og kongerikets mektigste fjorder.

Teksten er delt i fire, som både i lengde, innhold og til dels stilistisk, er temmelig forskjellige. Hovedfortellingen er i del 2, der følger vi jeg-fortelleren som åtteåring, da han får være med faren og hente en liten trebåt de har bestilt fra et båtbyggeri mange mil ute i fjorden. På hjemreisen får de skikkelig ruskevær og redder seg til slutt i land - så vidt det er. At Hardangerfjorden ikke er å spøke med, kan jeg bevitne etter å ha ferier der selv i alle år, og den dramatiske vendingen er høyst troverdig. I sentrum av fortellingen står likevel forholdet mellom far og sønn, som ikke er det beste, men - da de drar for å hente båten - synes å ha funnet en arena der det illfall kan bli bedre. Da de blir satt på prøve, forventer imidlertid faren for mye av sin unge sønn, og vi mer enn  aner at denne episoden er sentral for det kjølige forholdet senere; faren klarer ikke prøven;  å behandle sønnen som det barnet han er og slik knytte han til seg, ikke støte han vekk.

Boken begynner ved dødsleiet til faren; jeg-fortelleren gjør seg sine tanker om faren og forholdet dem imellom, såvel som resten av familien; mor, lillesøster og en attpåklatt av en bror. Faren arbeider på smelteverket og er tydeligvis mer til stede i jobben enn i heimen, mor bryter da også ut for å understreke at det ikke bare er jeg-fortelleren som synes faren er vanskelig å leve med. En sentral episode er da faren er på ett av sine ytterst få besøk hos fortelleren da han er voksen og etablert, bl. a med egen båt. Han prøver å få faren med ut på sjøen, men faren vegrer seg med en unnskyldning de begge vet er falsk.

I tredje del trekkes så trådene fram til fortellerens tanker om seg selv som far, der han bevisst har prøvd å være alt det hans far ikke var, spesielt overfor ungene, men med ytterst lite hell. Det munner ut i ganske tunge, depressive tanker med en som kan være både mann og kvinne og som går i fjorden. Fjerde del er ytterst kort, og ganske spesiell - jeg kommer til å legge den ut under 'ukens lesing' i morgen.

Er så dette en vellykket bok? I mine øyne bare delvis, dvs jeg synes hovedfortellingen, med åtteåringens beretning, er klart best, både perspektiv og tekstens komposisjon fungerer flott, og det er godt sug i fortellingen. De to omsluttende delene er slappere, og i første del synes jeg stilen nærmer seg Jon Fosses skrivemåte i litt for stor grad, med påfallende mange gjentakelser, men les selv!