Richards: Life

Da jeg var guttunge, på 60-tallet, var det to band som gjaldt i gaten; Beatles og Rolling Stones. Førstnevnte hadde nok flest fans, deriblant meg, men det var utvilsomt et sterkere engasjement blant Stonestlhengerne, noe som blant annet kom til uttrykk i det som må ha vært en av de første taggingene i Bergen. En dag var det kunstferdig (vi snakker kanskje heller om grafitti da?) på plass i sølvskrift(!) på en lett synlig plass: The Rolling Stones. Vi beatlesdisipler følte oss ydmyket, men det eneste vi klarte å svare med var en ynkelig liten og  ubehjelpelig utført påskrift med vårt gudenavn. Det alle var enige om, var at en måtte holde seg til det ene bandet, det var utenkelig at en kunne mene at begge var verd å lytte til! Slik gikk det til at det først langt ut på 70-tallet kom en Stones-skive på min platetallerken, og jeg kunne annerkjenne dem som det store bandet de vitterlig er. Og ryggraden i Stones er de tre som har vært med hele veien; Mick Jagger, Keith Richards og Charlie Watts.

Det er derfor en begivenhet for rockeinteresserte generelt og Stonesfans spesielt når Richards kommer med en voluminiøs selvbiografi der han forteller 'alt'. Ettersom han er kjent som en notorisk dop- og spritbruker, er det selvsagt forbløffende at han husker 'alt', og det har  da også vært (mis)brukt i markedsføringen. Jeg vil heller si at langtidshukommelsen synes plagsom god,mens kortidshukommelsen er sterkt svekket, han inkluderer nemlig utrolig mye fra første del av livet og karrieren, men han gjentar også seg selv, f.eks forteller han hvor fornuftig det er å begynne med akustisk gitar i stedet for elektrisk, og fem sider senere kommer det samme poenget på nytt. Dette leder oss inn på den spesielle sjangeren denne boken tilhører, de såkalte 'fortalt til'-tekstene, her er det 'with James Fox'. Ofte kan en da lure på hvor mye denne 'sekretæren' preger teksten, men her kan det virke som Fox er et veldig ssamvittighetsfullt medium, noe som kan sies å øke autensiteten i beretningen, men som samtidig gjør den både innholdsmessig og språklig langt slappere enn den burde vært,; med en redaktør i stedet for denne sekretærfiguren, tipper jeg boken ville vært strammet inn en god del, f,eks 100 sider.

Når dette er sagt er det også viktig å si at boken tar seg opp, og høydepunktet for meg er når han forteller om tiden i Frankrike på begynnelsen av 70-tallet, med innspillingen av  deres kanskje beste plate, dobbeltalbumet 'Exile on Main Street', som selve navet - det er godt formidlet rock 'n roll! (Artig å konstatere at det tok (meg) ganske nøyaktig like lang tid å lese dette kapitlet som det tok å spille gjennom platen).

Det er mye artig å lese her, men selvsagt først og fremst for dem som kjenner rockscenen fra 60-tallet  og framover i en viss grad. Likeens sier Richards ganske mye om andre musikere, både i positiv og negativ lei, det er f.eks gledelig at han gir full honnør til Mick Taylor, som i deres beste periode - iaallfall mht platelaging - fra slutten av 60-tallet til midten av 70-tallet, briljerte som gitarist i Stones. Han bekrefter den utbredte oppfatningen av at han og Jagger har vært uatskillelige kranglefanter, mens de han synes å ha størst respekt for er avdøde Gram Parson og John Lennon, samt trommisen i Stones, Charlie Watts, som i kraft av sin jazzbakgrunn og betydning for bandet får Richard til å uttale at Stones i bunn og grunn er et jazzband!