Dette er en slags moderne oppfølger til Goethes berømte roman ( se 'Tysktime 3'). Den kom ut i Øst-Tyskland i 1973, og ble oversatt til norsk allerede året etter, og regnes i dag som det viktigste kunstneriske arbeidet til Ulrich Plenzdorf (1934-2007).
Teksten forutsetter at leseren kjenner forelegget, noe som sikkert den gangen var (og kanskje fortsatt er?) uproblematisk i det tyske samfunnet (den gang selvsagt samfunnene). Slik er det nok ikke her på berget, hvor vi knapt kan regne med at den moderne leser kjenner våre egne klassikere. Likevel ga altså Gyldendal ut boken, i den såkalte Kolonserien, som eksisterte mellom 1973 og 1980. I denne sammenhengen vil jeg trekke fram Gordon Hølmebakk, som hadde et hovedansvar for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal i en mannsalder, og som gjennom bl.a. nevnte Kolon og kanskje i enda større grad gjennom den mer påkostede Vitaserien (1981-1996), sørget for at mange smale kvalitetsbøker, som det vel ikke egentlig var marked for i Norge, likevel ble utgitt. Et eksempel på dette utenom boken jeg nå egentlig skulle skrive om (!), er den femtiende - og siste - i Vitaserien: 'Livet bruksanvisning' av Georges Perec. Det er en skikkelig murstein, men det er en stor og helt spesiell leseopplevelse.
Når det gjelder Plenzdorfs tekst er det også et interessant stykke tekst om en, som nevnt, kjenner forelegget. For her leker forfatteren seg med både historien og personene, og setter samtidig søkelyset på forhold i samfunnet; teksten synes å ha en samfunnskritisk brodd. Werther er blitt til Edgar Wibeau, egentlig yrkesskoleelev, etteerhvert barnehagearbeider. I barnehagen forelsker han seg i Charlie (Charlotte), som er forlovet, etterhvert gift med Dieter. Mens Goethes tekst er konstruert som en brevroman, etterlater Edgar seg lydbånd, og boken 'består av' disse med kommentarer, ikke minst fra Charlotte, som innskudd underveis.
Mens Goethe lar Werther svært bevisst ta livet av seg, dør Edgar i en ulykke (ubevisst) da han skal prøve en såkalt sprøytepistol, som hvis den fungerer etter planen vil være alt annet tilsvarende utstyr overlegent.
Og her er vi antakelig også ved kjernen i det samfunnskritiske; det var ingenting i veien med ambisjonene i det øst-tyske samfunnet, men de strevde med utførelsen og til dels med svært høye kostnader, både i et samfunnsmessig perspektiv, og også åpenbart på individplan. 'Den unge W og hans nye lidelser' kan også leses som en allegori over 'det nye tyske samfunnet', nå forlengst på 'historiens skraphaug'.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar