Solstads 11 + 17 roman

Da Bokprogrammet i NRK nylig viste et 35 minutter langt intervju med Dag Solstad|, presenterte programlederen han som Norges største nålevende forfatter. Det ble sagt helt uten forbehold og progamlederen følte seg nok temmelig trygg på at det ikke ville komme reaksjoner; Solstad har utvilsomt opparbeidet seg en helt spesiell posisjon i vår samtidige litteratur, og selv om jeg vanligvis liker å problematisere, ser jeg ikke grunn til å bruke mer krefter på dette enn å si det selvsagte - at slike vurderinger alltid kan diskuteres. Det mest interessante i dette intervjuet var, i mine øyne, at Solstad kom med den ganske oppsiktsvekkende  uttalelsen at barndom og undgdom ikke var noe å skrive om i romans form! (Utslag av akutt allergireaksjon mot Knausgårds bøker?) Det var i tillegg bastant uttrykt, og medførte selvsagt hoderystende kommentarer fra bl.a. forfatterkollegaer, det er jo mange høyt vurderte romaner som blir tynnet kraftig da!

Et slikt vådeskudd fra hoften kan likevel ikke rokke ved inntrykket av at Solstad er en hyggelig, om enn noe eksentrisk figur. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at jeg heller ville tilbrakt tid med forfatteren framfor den litterære hovedfiguren i de to romanene 'Ellevte roman, bok atten' (utgitt 92) og '17.roman' (09), Bjørn Hansen. BH er tilsynelatende en ganske vanlig mann, men det skal vise seg at han tar valg som får det å være mann og gå rundt i dameundertøy til å fortone seg som den bagatell det vitterlig er.

11. roman begynner med at BH forlater sin kone og deres to år gamle sønn fordi han vil flytte etter sin elskerinne til Kongsberg. Der får han stilling som kemner, og etablerer seg som en samfunnsstøtte som spiller amatørteater, der den tidligere elskerinnen, nå samboeren, bokstavelig talt er en støttespiller. Etter 14 år som samboere, flytter BH ut, han har da allerede i flere år ikke fått tenning på sin partner, som har begynt å bli merket av årene (de er begge i 40-årene på dette tidspunkt).  BH blir værende i byen og i stillingen som kemner, og etter fire nye år tar sønnen, som han ikke har sett på seks år -og før det bare noen uker hver sommer, kontakt, han skal studere i byen og lurer på om han i første omgang kan bo hos faren. Slik blir det, sønnen blir faktisk boende til over jul, og BH og leseren skjønner gradvis at sønnen er sosialt sett helt håpløs. På et tidspunkt tenker så BH at det er synd på den i praksis farsløse sønnen, men vi får aldri en tanke fra BH om at det er en mulig sammenheng mellom dette og sønnens problemer. Etter jul reiser BH i en delegasjon som skal fortelle litauiske politikere om lokaldemokratiets velsignelser. Da har han på forhånd alliert seg med en narkoman lege han kjenner fra amatørteateret, for å kunne sette ut i livet en helt spesiell plan. Ved hjelp av bestikkelse får han en lege i Litauen til å ta han til behandling for en fiktiv kollisjon. Det ender med at han kommer hjem som 'rullestolavhengig'. Et fellestrekk ved de valg BH foretar, er at han synes å være lite reflektert om hvorfor han gjør det han gjør. Han kan ikke redegjøre for seg selv hvorfor han ville bli 'lam', og boken munner ut med et ønske om at hans beste venn, tannlege Busk, skal avsløre ham.

Så selv om 11.roman må sies å ha en åpen slutt, kommer det ikke akkurat som en bombe når 17. åpner med å fortelle at BH forlengst har  sonet for trygdemisbruk og forsikringssvindel. 15 år er gått, BH er i slutten av 60-årene og har gjort seg så usynlig som mulig, nær sagt uten sosial kontakt.
Da han skjønner at sønnen har giftet seg og at han har et barnebarn på 11 år;  bestemmer han seg imidlertid for å besøke dem en helg i Bø i Telemark, der sønnen bestyrer en optikkerforretning.  Vel framme får han vite at sønnesønnen ikke blir å treffe før søndag kveld, og de blir derfor enige om at han skal bli til mandag ettermiddag. Bare det å komme gjennom første døgnet blir imidlertid en sann plage; BH føler seg svært utilpass og blir etterhvert overbevist om at det bare er et tidsspørsmål før svigerdatteren vil stille han mot veggen. Lørdag ettermiddag stikker han derfor, med halen mellom beina må det være lov å si.  Da har han sett sønnesønnen i luften (!), han er på hangliderkurs og de kjører til et sted hvor foreldrene vet de kan se kursdeltakerne godt, men han møter han altså ikke, og alt tyder på at dette er siste gang BH har kontakt med sønnen og familien.

Når jeg nå  leste opp igjen 11.roman først må jeg si at oppfølgeren blir en ganske formidabel skuffelse. BH som littterær figur fenger meg mye mindre enn i første bok, nå er han bare stakkarslig. I tillegg er det en lang rekke detaljer både i innhold og form som skurrer, og jeg synes forlaget må ha gjort en slett jobb. Hva skal vi f.eks si til en påstand om at et to år gammelt barn kan ha et personlig minne om å ha fått et bilde? Eller at BH reiser seg når det er åpenbart ut fra fortsettelsen at det er sønnen? Mest sørgelig er det likevel å måtte konstatere at Solstad rent stilistisk er mye slappere enn før, ja jeg mener at teksten i store partier er direkte dårlig! Solstad synes bl.a. å ha fått hang-ups på konjunksjonenen 'men', det er utrolig mange perioder som begynner med 'men'.  Og slikt er det vel ikke engang noen på forlaget som tør å si til Solstad?!

Det er trist  at en intenst ubehagelig og god tekst som 11. roman følges opp av en såpass slapp tekst som 17.roman har blitt. Solstad har i årevis allerede kokettert med at han kanskje har gitt ut sin siste bok. Jeg er redd for at vi ialllfall har fått det beste fra han.