thauke2read

Stig Sæterbakken RIP

2012-01-26T19:19:00.003+01:00

En av våre mest undervurderte forfattere er død. Han ble 46 år gammel. Det er trist, men kanskje ikke så overraskende. Hvorfor undervurdert? Fordi kvaliteten på det han skrev går langt utenpå gjennomsnittsprosaen i Norge, uten at det hadde gjort forfatterskapet hans kjent eller populært, men det er som kjent ingen sammeneheng mellom kvalitet og popularitet, selv om det alltid vil være en del, ja jeg sier det rett ut, idioter som mener at markedet taler sant på dette området også. (For ordens skyld: Jeg mener selvsagt ikke at det forholder seg omvendt heller). Jeg har lest og anbefaler romanen Ikke forlat meg og essaysamlingen Dirty Things

Før jeg begynte å blogge hadde jeg også fått med meg romantrilogien Siamesisk, Selvbeherskelse og Sauermugg, og romanene Kapital og Besøket, den sistnevnte så god at jeg har pushet den på alle jeg har tenkt ville ha utbytte av den! (Så hvem har den nå, jeg benytter anledningen til å si at jeg vil gjerne ha den tilbake!!) Ellers vil jeg anbefale 'Nytelsen, nødvendigheten og den gyldne tradisjon' i Vinduet 4/08, der Sæterbakken forteller om en spesiell pilgrimsferd, og Carl-Michael Edenborgs '25 år av ømhet', en interessant gjennomgang av forfatterskapet pr 2009, i Vagant 4/09.

Jeg ga uttrykk for at dødsfallet kanskje ikke var så overraskende. Nei, med en tydeligvis sterk dragning mot de mørkere sider ved tilværelsen, jf titler som 'Det onde øye' og 'Umuligheten av å leve', så kommer ikke dødsbudskapet helt uventet, men selvsagt like forferdelig trist som om det var det.
Les bøkene hans, de er vel verdt den tiden du bruker på dem!!

Fra ukens lesning

2012-01-23T23:54:00.000+01:00

VI SER DEG

Vi ser deg, himmel, vi ser deg.
Blemme på blemme
driver du fram,
kvise på kvise.
Sånn øker du evigheten.

Vi ser deg, jord, vi ser deg.
Sjel på sjel
setter du ut,
skygge på skygge.
Sånn puster tidens bål.

Fra Paul Celans Fra terskel til terskel, 1955. Gjendiktet av Øyvind Berg.

Tjønn: Kinamann

2012-01-23T12:48:00.000+01:00

En bok om å være adoptert, skrevet av en adoptert, jo - det er sannelig interessant for en som meg, som selv har en adoptivdatter, og jeg tok fatt på boken med håp om å få verdifulle skildringer fra den adoptertes synsvinkel, men også med frykt for å bi skuffet.

'Kinamann', utgitt i fjor som en roman, har nemlig blitt kritisert en del; f.eks mener Knirk at den ville fungert bedre som selvbiografi. Jeg har ikke lest mange sidene før jeg føler jeg er enig med Knirk; det synes for meg å være veldig liten avstand mellom forfatter og forteller her..Men så kan det jo tenkes at forfatteren ønsket å skrive en roman som ikke gir inntrykk av å være en roman, det har vi jo enkelte andre eksempler på i senere tid....

Vi møter uansett Gjermund Brekke, som adopteres fra Korea av et småbrukerpar fra Sogn. Det er farfarens navn han har fått, et sterkt signal om at foreldrene tenker seg at han skal ta over gården, noe han selv raskt skjønner han ikke vil.

Første del av boken opplever jeg som ganske rotete og konsistensløs, og jeg tenker at dette kort og godt er en ganske mislykket tekst, og et eksempel på at norske forlag sender ut alt for mange uferdige tekster.
Hvorfor er den mislykket? Hovedsaklig fordi det er for mye føleri i form av indignasjon, selvrettferdiget og bitterhet, mens det er tilsvarende lite refleksjon. Teksten oppleves som privat, det er nesten pinlig.

Han forteller f.eks om episoder fra oppveksten som kan sees som uttrykk for rasistiske holdninger, men tenker samtidig på tekstens nåtidsplan at han vil 'se ut akkurat som de fleste av dere som leser denne teksten: lyst (sic) hud, lyst hår, blå øyne.' Han har mao latt seg fange av rasismens ønske om ytre homogenitet, og gir uttrykk for at han tror de fleste innbyggere i Norge har blå øyne. Det er både kunnskapsløst og litt trist. Også når det er innslag av refleksjon og ettertanke kan en stusse, som når han i forbindelse med farmorens død først går i rette med seg selv fordi han aldri gjengjeldte hennes kjærlighet, men raskt blir mest opptatt av at han ikke fikk være med å bære kisten hennes, for aldri er en vel nærmere et annet menneske enn når en bærer personen til sitt siste hvilested (!)

Men så skjer det noe i teksten, hovedpersonen kommer tilbake til oppvektsstedet sitt sammen med gravid kone og liten sønn, og vips blir faktisk mye stilt i relieff, teksten blir løftet ut av det private og blir straks interessant på et annet plan. Og dette tiltar ytterligere når hovedpersonen setter seg på flyet til Korea, ca 25 år etter at han ble sendt andre veien - vi får beskrevet mange opplevelser som er ytterst interessante, ikke minst gjennom møtene med drosjesjåfør Edgar, hans adoptivdatter Emma og Gjermunds 'lookalike', Hong. Slutten av boken består av Hongs imaginære fortelling og stiller Gjermunds historie i et helt nytt lys.

Til syvende og sist er det likevel noe forstemmende med denne teksten; det er en nesten sykelig fokusering på det normale, spesielt i forbindelse med det ytre. Fortelleren har feks stor respekt for sin kone, men hennes fremste egenskap synes å være hvor vakker hun er, som samtalepartner virker hun ikke like viktig, her er iallfall lite som tyder på at de har grundige samtaler om de tanker han går rundt med i forhold til å være adoptert, som at det er et slags avvik fra det normale, og der han synes nærmest å sette likhetstegn mellom det normale og det dominerende. Men les boken selv og si meg din hjertens mening kjære leser!

Kjærstad: Normans område

2012-01-19T19:25:00.001+01:00

Denne boken er tilegnet alle lesere, og blant mye annet er Kjærstads siste roman en slags hyllest til oss lesere(for at noen av oss holder ut med han?!), eller kanskje mer presist lesekunsten, for hva kan en ikke få ut av det å lese - nei nettopp, bare fantasien setter grenser. Og Kjærstad er fantasifull, likevel synes jeg nok han er inne på mye som han trolig har uttrykt vel så treffende tidligere.

Det er som alltid hos Kjærstad snakk om en polyfon roman eller en tekstvev, som jeg mener å ha sett han selv gjerne betegner det som. For at det skal henge i hop må det selvsagt være en god renning, eller komposisjon, og her har da også denne forfatteren sin styrke ved siden av å være rik på ideer. Men også renningen mener jeg glipper litt i denne teksten.

Hovedpersonen, John Richard Norman, er forlagsredaktør i et forlag med størrelser som Wilhelm Bull og General Gordon (ingen premie for å gjette foreleggene her!), med hovedansvar for norsk skjønnlitteratur, noe som holder på å ta knekken på selv den oksehungeren han i utgangspunktet har på litteratur, ved at den lave kvaliteten på manusene har begynt å gi seg utslag i kvalme ved lesning, Han er derfor på selvpålagt rekonvalesens på landstedet til en bekjent. og hvem treffet han ikke her utenfor Fredrikstad (!) et sted, nei hverken Eva eller Fredrikke, men åpenbaringen INGRID, mystisk og derfor joda, mørk. Fortellingen er kjent, men sidene går unna takket være mange innfall og sidemotiver, et slikt er f.eks de beste manusene i en nordisk romankonkurranse som vi får grundige referater av, såpass grundige at de alle like gjerne synes å kunne være skrevet av forfatteren selv. For selv om Kjærstad hyller det manglungne, har han ikke så mange stemmer selv, dialogene kunne slik sett like gjerne vært monologer.

Det kan kanskje virke som om jeg ikke likte denne boken, men det gjorde jeg, jeg liker bøkene til Kjærstad, også denne, fordi han prøver på noe jeg ikke ser så mye til ellers; gode historier ispedd noe litt sprott: For å låne en sentral metafor fra denne boken har det imidlertid gitt mer vind i seilene å lese noen av hans tidligere, spesielt 'Wergelandstrilogien.'

Fra ukens lesning

2012-01-15T18:44:00.000+01:00

'Jeg (...) husket hvordan det hadde vært å lese for eksempel Heart of Darkness. Jeg hadde sittet på holmer og skjær utenfor Nøtterøy med Joseph Conrads roman i hendene og merket hvordan noe under skallebenet ble stimulert på en ekstraordinær måte. Og jeg opplevde det som noe helt konkret. Hvis det ikke lød så usannsynlig ville jeg ssagt at det seilet jeg bar i hodet, ble heist til topps. At jeg skjøt fart.
(Fra Jan Kjærstads Normans område, 2011)

Zweig: Verden av i går

2012-01-12T13:24:00.000+01:00

Denne boken ble jeg klar over da jeg leste sjette bindet av Knausgård nylig; han trakk den fram som et viktig tidsdokument og jeg ble nysgjerrig og ville lese selv
Det har resultert i en interessant 'reise' tilbake i tid. Zweig forteller om livet sitt og får uanstrengt flettet inn sentrale hendelser på veien, såvel som møter med betydelige personer.

Stefan Zweig ble født i Wien i 1881 og vokste opp i et miljø som ga mye rom til høyverdig kunst, noe Zweig og skolekameratene hans omfavner i en slik grad at de knapt har tid til å få med seg at de kommer i puberteten og at også kroppen krever sitt. Skolen er en prøvelse pga altfor omfattende lærestoff som formidles på mest mulig kjedelig vis, men vitebegjæret lar seg ikke knekke, og allerede som tenåring er Zweig etablert som avisskribent.

Han blir rådet til å reise, og på ferden treffer han mennesker som slår ned som lynnedslag, feks den aldrende mesterskulptøren Rodin som han får observere i arbeid. Dette er fantastisk skildret, i det hele tatt er det Zweigs evne til å formidle sine opplevelser som gjør dette til en høyst interessant tekst.

I den første delen om oppvekst, kan fortellerens holdning nesten virke temmelig naiv og iallfall romantiserende, men da vi kommer til første verdenskrig er alt dette borte og erstattet med nøktern realisme og sylskarp refleksjon - og jeg innser at Zweig er en forfatter som klarer å formidle fortellerens modenhetsnivå i måten han forteller på.

Zweig forteller i høy grad om den samme tiden og det samme miljøet som Elias Canetti, og det er interessant at han også gjør seg tanker om mennesket i massen som en kan kjenne igjen fra Canetti, som gjorde dette til sitt livsprosjekt.

Dette er en god historietime, kjære lese!

Fra ukens lesning

2012-01-11T11:58:00.001+01:00

'Jeg er (...) en meget utålmodig og temperamentsfull leser. Jeg blir irritert over alt vidløftig, alt overdrevet, alt sentimentalt, uklart og utydelig, enten det gjelder en roman, en biografi eller en avhandling. Bare en bok som holder seg på toppen side etter side, og som river en med i et eneste åndedrag like til slutten, kan gi meg en fullkommen nytelse. Jeg synes at ni tiendedeler av de bøker jeg leser, flyter altfor mye ut i bredden på grunn av overflødige skildringer, snakkesalige dialoger og unødvendige bipersoner. De er ikke spennende og dynamiske nok. Selv i de mest berømte klassiske mesterverk blir jeg forstyrret av de mange kjedelige og grå partiene.' ( Stefan Zweig: Verden av i går, 1948, oversettelse Inger og Anders Hagerup)

Retrospektivt hjørne: Utvalgte tsjekkiske romaner (2)

2012-01-09T14:09:00.000+01:00

Sommeren 1989 var vi fire studievenner ('bridgelag') som ga oss i vei på tur til Praha. Vi reiste like godt med tog hele veien fra Bergen, gjennom Øst-Tyskland fordi vi hadde funnet ut at det var rimeligst, og med en liten pause i Berlin. Praha viste seg å være akkurat så pittoreskt som forventet, med en atmosfære fylt av gammel storhet, men sterkt nedslitt og preget av mange år bak jernteppet. På veggen til en sentral bygning langs hovedgaten var det et gigantisk neonskilt som den mest språkkyndige av oss tolket: 'Med Sovjetunionen til evig tid'. Bak skiltet hadde noen sprayet: 'Men ikke et sekund lengre!'

Denne humoren, som jeg vil kalle både burlesk og svart, tror jeg en kan finne en del eksempler på i dette landet, og sikkert i mange andre land som har vært vant med å kommunisere på tvers av makthaverne.
For eksempel finner vi det i to romaner av henholdsvis Bohumil Hrabal (1914-1997) og Pavel Kohout (1928- ).

Bohumil Hrabal ga ut Jeg har betjent kongen av England i 1971, og dette sentrale verket i produksjonen hans kom på norsk i 1986. Hovedpersonen jobber, lurer og bløffer seg oppover i hotellbransjen; han vil bli rik, koste hva det koste vil. Det byr selvsagt på mange muligheter for satire, noe Hrabal utnytter godt. Jeg leste denne som en sjeldent vellykket harselas over intrigene som uunngåelig oppstår i posisjoneringen for å oppnå mest mulig makt. Hvert kapittel begynner med setningen: 'Følg godt med nå, så skal jeg si dere noe.' Dette tror jeg det er rimelig å se som en honnør til den muntlige fortellerkunsten slik Hrabal helt sikkert både møtte den og dro nytte av den på stampuben 'Den gyldne tigeren', midt i Praha.
Et annet hovedverk i norsk oversettelse er En liten jernbanestasjon i krig ( 1965, norsk utgave 1991) , men i mine øyne er den temmelig ordinær i forhold til den først nevnte.

Pavel Kohout ga ut Skarprettersken i 1978, og to år senere forelå den i norsk utgave. Vi følger en klasse som går i lære for å bli bødler, og der perspektivet ligger hos det som skal bli verdens første kvinnelige bøddel. Det er en infam skildring av hvordan alt kan settes i system og framstå som ytterst seriøst og dermed også gi legitimitet til virksomheten. Vi får bl.a i detalj - og selvsagt på skjema - innsikt i hvordan skoleåret er bygget opp, fra årsplan til timeplan for den enkelte dag. Det er forbilledlig og ville helt sikkert oppfylt kravene til læreplaner i Kunnskapsløftet... Et tilfeldig valgt eksempel; Dag 88 (14/12) starter med psykologi (om tillit), fortsetter med testing av hengningsapparat med påfølgende praktiske øvelser(!), og etter lunsj er det testikkelknusing som eksempel på tortur, før dagen rundes av med biljard! Fornøyelig!

Retrospektivt hjørne: Utvalgte tsjekkiske romaner

2012-01-08T19:32:00.001+01:00

President Vaclav Havel døde like før jul. Han var en dannet mann; en sann intellektuell, godt kjent med klassisk litteratur og filosofi, men også åpen i forhold til moderne uttrykksformer, noe som ga seg konkret uttrykk i et mangeårig vennskap med den heller eksentriske rockemusikeren Frank Zappa.

Tsjekkia har en sterk litterær arv, med Frank Kafka som den store gallionsfiguren (han hadde antakelig hatet en slik beskrivelse!) Kafka er et kapittel for seg, som jeg hopper over i denne omgang, i stedet vil jeg begynne med en annen betydningsfull forfatter som levde på samme tid som Kafka, nemlig Karel Capek (1880-1938). En av de mest fascinerende titlene i bokhyllen hjemme i oppveksten varSalamanderkrigen, i Den norske boklubbens utgave fra 1971. Jeg leste nok boken en gang på 70-tallet, mens jeg var i tenårene og definitivt ikke var moden for denne opplevelsen. Likevel opplevde jeg den som underholdende, om ikke så spennende som forventet med en slik titttel. Jeg har tanker om at jeg vil lese den på nytt... Mer nylig har jeg lest den underfundige reiseskildringen hans, kalt En reise til Norden (norsk utgave 1995), som gir oss morsomme og tankevekkende blikk på de nordiske samfunnene i mellomkrigstiden, nærmere bestemt 1936, da også S utkom. Ellers skal Capek være den som fant på uttrykket 'robot', brukt første gang i skuespillet RUR.

Den vel mest kjente forfatteren, og sikkert også mest leste, iallefall utenfor Tsjekkias grenser, er nok Milan Kundera, som også har vært en sentral debatant i spørsmålet om hvorvidt romansjangeren har en framtid. Det beste svaret ¨på den problemstillingen har han levert gjennom sine beste romaner, og da først og fremst den strålende Tilværelsens uutholdelige letthet, fra 1983, på norsk året etter. Her makter han å behandle filosofiske og etiske sentrale spørsmål på en så underholdende måte at boken ble en bestselger og tør ha bred appell i mange år framover. En brukbar filmatisering med en sensuell Lena Ohlin i en av hovedrollene, hjelper nok også mot at boken blir glemt så fort.

(Fortsettelse følger)

Fra ukens lesning

2012-01-05T20:47:00.000+01:00

'Jeg er klar over at jeg prøver å forme disse mine erindringer under forhhold som er ugunstige, men som er meget karakteristiske for vår tid. Jeg skriver dem midt under krigen, jeg skriver dem i utlendighet og uten den minste støtte for hukommelsen.

(...) etter min mening er hukommelsen ikke bare et element som tilfeldigvis holder på det ene og tilfeldigvis mister det andre, men en kraft som bevisst ordner og klokt sjalter ut. Alt det en glemmer fra sitt eget liv, har egentlig for lengst vært dømt til glemsel av et indre instinkt. Bare det som vil bevare seg selv har krav på å bli bevart for andre.'
Fra Stefan Zweig: Verden av i går, 1948

Nødtvedt: Bergens beskrivelse

2012-01-03T09:17:00.000+01:00

Tittelen kan vel få dette til å høres kjedelig ut for alle som ikke måtte ha en tilknytning - eller skal vi si, svakhet for - Bergen. Jeg tror imidlertid denne lille boken kan og vil nå langt videre, litt avhengig av hvor mange som får oppleve forfatteren selv lese sine tekster. For her snakker vi om klasse på høyde med Jan Erik Vold; en musikalitetet og innlevelse som gjør det til en unik opplevelse, og leser en selv etterpå med dette friskt i minnet, får en en inngang til teksten som kan være avgjørende for opplevelsen.

Nødtvdt gjør det nemlig ikke enkelt for seg selv, han har bl a en del tekst med gotiske bokstaver og både på uttrykks- og innholdssiden er det utfordinger for de fleste lesere. Men som alle tekster som gir motstand er det også noe å hente ved å stå imot! Her er det ikke minst inngang til et usedvanlig lekent forhold til språket, ja, Nødtvedt skaper sitt eget tidløse norsk, der vi kan finne et spenn i uttrykksmåten fra noe som kunne vært tatt ut av tekster fra middelalderen side om side med dialektuttrykk og ungdomsspråk fra vår tid, med et, i mine øyne , svært originalt og velleykket resultat. Også på innholdssiden beveger han seg ganske fritt i tid og rom: brosteinene spretter og Holberg går inn og ut - ganske surrealistisk. Alt i alt synes det som om forfatteren har et temmelig ambivalent forhold til hjembyen.

Har en ikke forfatteren selv for hånden, kan en jo leie inn en annen bergenser, fortrinnsvis en som kjenner teksten, å be vedkommende lese høyt, gjerne i festlig lag - det tør bli enda festligere!

Teksteksempel (s.17):   'oæh kegaari med            :
                                     Keisertidens Bergen!
                                      hallaiz
                                      Palantinerfana!
                                      Kapitolfana!
                                      oc fulle Patrisiere
                                      som Falbyr sine Tienester
                                      paa Forum Torvallmenningen

                                      aa Merkur du handelvandels Gud!
                                      der du kularan mæd olympisk paa Sundt-Bygget
                                      kjør oss for alltid opp pa Skipsaktier daaeh!

                                      aa bannaby Bergen
                                      la den for alltid leve
                                      oc ofte brenne
                                      for
                                      Thule maa ocsaa ha en evig Stad daaeh

                                      (Siste linje egentlig med gotisk skrift)

Evaluering 2011, ambisjoner 2012

2011-12-31T15:00:00.000+01:00

Ved forrige årskifte kunne jeg konstatere at jeg hadde lest ca 60 bøker, og det har jeg forbløffende nok gjort i år også. Jeg skriver, 'forbløffende' fordi jeg gjennom store deler av året har hatt lite tid og overskudd til å lese. Det skulle jo også bety at her er fortsatt mer å ta ut. Nå skal jeg passe meg vel for å innta tekster fortere enn jeg kan fordøye dem, det er nettopp her hovedmotivet til min blogging ligger; å tvinge meg selv til et minimum av refleksjon rundt det jeg har lest - og her vil det nok alltid være mulig å forbedre seg, mao prøve å bevege seg vekk fra et minimumsnivå. Så det kan få være hovedambisjonen for året som kommer; å heve kvaliteten på bloggen. Ellers er det viktig for meg å ha leselysten i sentrum, og da vet jeg at det må bli en del tilfeldige nedslag, noe systematisk lesning av et forfattersakap f.eks ligger ikke for meg. Jeg fortsetter med 'tysktime' og 'kinesiske smakebiter¨' og har i tillegg tenkt å starte et 'retrospektivt hjørne', der jeg ser tilbake på tekster jeg har lest tidligere, fortrinnsvis tekster som jeg gjerne anbefaler, og her ser jeg ikke vekk fra at det kan bli en viss systematikk i galskapen!

Hva er så mine høydare fra leseåret 2011? Det er faktisk ikke så enkelt, jeg har lest mange gode tekster, men få har utmerket seg som klart bedre enn resten. Jeg velger like fullt å trekke fram følgende tre
(i alfabetisk rekkefølge):

Elias Canetti: Den reddede tungen (første bind i selvbiografi), omtale her
Beate Grimsrud: En dåre fri, omtale her
Philip Roth: Nemesis, omtale her

Ikke akkurat noen noviser, men i fjor hadde jeg faktisk med en debutant; Thomas Marthinsen - som vel snart kommer med ny bok forøvrig, noe det ikke er selvsagt at debutanter gjør. Måtte tenke på dette da jeg i gårsdagens Bergens Tidende leste at NRK/Marta Norheim dekker debutanter mye dårligere enn for noen år tilbake. Kanskje vi bokbloggere kunne gi debutantene større oppmerksomhet til gjengjeld? Ta det gjerne som en utfordring!

Da gjenstår det bare å takke for det gamle, som en er nøye med å runde av et år med her i Bergen, og ønske deg, kjære leser:

Sagberg: Snart er det oss

2011-12-30T08:31:00.001+01:00

En debutant til får plass før årsskiftet; Ida Zachariassen Sagberg står bak novellesamlingen Snart er det oss. Boken inneholder elleve noveller av det gjennomgående korte slaget.

Novellene er fint komponert, og stort sett fengende i den forstand at det skjer mye, ja, det skjer kanskje i overkant mye på det ytre planet i forhold til hvor korte tekstene er. Når det er sagt: Kanskje en viktig grunn til at noveller ikke synes å nå et stort publikum er at den moderne novellen faktisk vanligvis er ganske tømt for ytre handling?

Jeg synes iallefall at disse tekstene fungerer godt også i ren underholdningsøyemed, samtidig som de - iallefall de fleste - gir de fortettede framstillingene av viktige episoder i ett eller flere menneskers liv, som jeg forventer at en god novelle skal gjøre. Det er ellers et imponerende bredt persongalleri forfatteren har skapt, og teksten er flere steder tydelig preget av fortellerstemmen, som forøvrig veksler ubesværlig mellom første og tredje person. Noen av personene synes å dukke opp i flere tekster og fletter dem slik i en viss grad sammen - og i ett tilfelle synes vi å få et pars ulike opplevelser av samme episode. Anbefales!

Midthun: Kom aldri nærmere

2011-12-27T17:36:00.000+01:00

Det handler om fedrenes synder - igjen. Ja, pussig nok er den første boken jeg leser etter å ha fullført Knausgårds 3600 siders epos om - i følge han selv - forholdet mellom han selv og faren, også om et problematisk far-sønn forhold, sett igjen, naturlig nok (?) fra sønnens perspektiv. Omfanget, både i sider og ellers, er imidlertid langt mer beskjedent her og ,det må nok sies, heller ikke med den samme kraften som hos Knausgård.

Debutanten Sondre Midthun har like fullt fått en god del oppmerksomher rundt sin første roman, og det er høyst foståelig, for her bringes vi inn i en godt fortalt historie som også veletablerte skribenter ville kunne si seg vel fornøyd med.

Det meste av teksten har en enkel overskrift; 1982. Da er fortelleren en gutt på 12 år, enebarn i en ganke dysfunksjonell familie, der faren opptrer som en gammeldags patriark, og moren er så engstelig at hun trekker seg helt inn i seg selv og rett og slett blir syk. Illustrerende for tilstanden i familien er følgende: Når fortelleren ringer hjem for å høre om han kan bli med en kamerat og dennes far på fisketur, klarer ikke moren å svare han, men sier at han må snakke med faren! Vi lesere føler uunngåelig sympati med fortelleren, men etterhvert blir vår medfølelse utfordret, da det blir tydelig at han er sin fars sønn, mao det viser seg nok en gang at rollemodellens kraft er stor.

Dette er en tekst med mange plan som er godt vevd sammen, et spesielt satirisk - og vellykket - ligger i farens sterke forakt for hvordan Israel tar seg til rette, mens han altså i bunn og grunn er like autoritær i sitt eget rike. Faren blir forøvrig fullstendig avkledd i en kortere del mot slutten av boken kalt '1985', og altså tre år etter hoveddelen. Fortelleren er 15 år og konfirmant, og må ha opplevd konfirmasjonsfesten sin som en svært pinlig affære, pga faren. I denne delen dør også moren, og fortelleren finner ut at faren etter alt å dømme har levd et dobbelliv i årevis, ved å begrunne ukers farvær med jobb i et rederi som ikke kjenner til han når fortelleren tar kontakt med rederiet.

I en rammefortelling (1999), har sønnen (fortelleren) kommet tilbake, øyensynlig for hevn... Anbefales!

Fra ukens lesning

2011-12-26T08:44:00.000+01:00

'Far hadde forklart at kamerater hadde hemmeligheter, ting man rett og slett ikke fortalte til andre. Med tiden hadde jeg merket at hemmelighetene våre ble flere og flere. Stadig var det ting far og jeg måtte holde mellom oss og best var det når mor på en eller annen måte kom inn på disse tingene, idet hun nevnte dem og vi måtte late som. Da ville far se på meg i sladrespeilet eller over middagsbordet, blunke til meg og smile lurt av mor som ikke ante noe Hemmelighetene, spenningen rundt det fikk det til ¨å krible i hele kroppen. Jeg konsentrerte meg så hardt om å holde tett og ikke forsnakke meg, at jeg ble kvalm og fikk hodepine' Fra Sondre Midthuns Kom aldri nærmere, 2011

Knausgård: Min kamp 6

2011-12-22T15:00:00.000+01:00

Litt av en finale, litt av et punktum! Det siste bindet av Knausgårds monumentale verk levner ingen tvil om at mannen kan mer enn å skrive om egne opplevelser; den lange passasjen om Hitler må vel være noe av det grundigste som er gjort om denne tyrannen over aller tyranner på norsk. Samtidig er det vanskelig å la være å se på et bind 6 på over 1100 sider som uttrykk for en slags stormannsgalskap, eller allfall liten evne og vilje til å begrense seg.

Thomas Marthinsen har en glimrende anmeldelse som med fordel kan leses om du ikke allerede har gjort det. Et sntralt poeng hos han er at boken er en bastard, det er en tekst som unndrar seg vurdering fordi den er håpløs å kategorisere (TM er ikke imot sjangerbrudd og eksperimentering) Er dette mulig å lese MK6 som en roman? TM så gjerne at midtpartiet var kraftig redusert. Ja, enten det eller gi det ut som et ekstrabind, så ville iallfall helt sikkert flere kommet seg gjennom hovedteksten, som tross alt fortsatt handler om Knausgård selv, og nå - interessant nok - om tiden helt opp til utgivelsen av dette siste bindet, noe som naturlig nok medfører et blikk inn i Knausgårds egne reaksjoner på alt oppstyret rundt verket.

Vi får også tanker rundt autensitetsbegrepet som gjør det noe lettere å forstå hvorfor Knausgård ikke har anonymisert mer. Samtidig er jeg ikke overbevist om at Knausgård har rett, og leste med interesse i et intervju med Nikolai Frobenius nylig at han trodde MK hadde blitt bedre som roman om det hadde vært en gjennomført annonymisering. Så spørs det om Knausgård egentlig ønsket å skrive en god roman, eller om han hadde et annet ærnd.

Rent stilistisk svinger det iallfall fra de store høyder, som det har gjort i hele verket, fra utsøkte passasjer som kan nytes som litterære indrefileter, til steder en føler en tygger på en seig svor, og da ender det som kjent gjerne med at en spytter ut og ser seg om etter noe bedre , ja - en hopper rett og slett over det drygeste. Innholdet står forøvrigi stil, der vi beveger oss fram og tilbake mellom Bolibompa og Hölderlin. Alt dette som en naturlig konsekvens av perspektivet i boken; en langt over gjennomsnittet intelligent voksen som i stor grad er styrt av sine små barns behov.

Denne boken og dette verket er imponerende av mange grunner, i dette siste bindet kanskje aller mest pga en stadig higen etter å nå noe gjennom kunnskap og refleksjon. Det som kjennetegner verket er i første instans en svært detaljert fraamstilling, som jeg nå føler er like mye en styrke som en svakhet; vi blir som lesere nesten leiet inn på scenen, men denne leseren fikk etterhvert behov for å gå ned fra scenen; det blir rett og slett utmattende.

Kjære leser, du bør absolutt lese MK eller iallefall deler av det om du ikke allerede har gjort det, og begynn uansett med bind 1 - det er best!

Fra ukens lesning

2011-12-12T13:10:00.000+01:00

Stille. Heilt stille.Utan pust. Utan trå. Utan lengt. Utan sakn. Flyt eg. Roa. Endeleg.
Heime no. I den grøne fjorden. Min heimsens fjord. Berre her er eg.
Heime. Vuggande i evig mjuk rørsle.
er eg.

Dette er hele fjerde og siste del i Seljestads 'Fjorden', Aschehoug 2011.
NB: Tilnærmet riktig skriftstørrelse

Seljestad: Fjorden

2011-12-10T19:20:00.001+01:00

Dette er den tredje romanen fra Lars Ove Seljestad, som debuterte med Blind i 2005, en klassereisefortelling som fikk mye positiv omtale, noe jeg godt forstår.

Seljestad er fra Odda, og det er også plassen der fortelleren i denne teksten vokser opp. Det gamle industristedet ligger som kjent i bunnen av Sørfjorden, som igjen er det aller innerste av Hardangerfjorden, en av Vestlandets og kongerikets mektigste fjorder.

Teksten er delt i fire, som både i lengde, innhold og til dels stilistisk, er temmelig forskjellige. Hovedfortellingen er i del 2, der følger vi jeg-fortelleren som åtteåring, da han får være med faren og hente en liten trebåt de har bestilt fra et båtbyggeri mange mil ute i fjorden. På hjemreisen får de skikkelig ruskevær og redder seg til slutt i land - så vidt det er. At Hardangerfjorden ikke er å spøke med, kan jeg bevitne etter å ha ferier der selv i alle år, og den dramatiske vendingen er høyst troverdig. I sentrum av fortellingen står likevel forholdet mellom far og sønn, som ikke er det beste, men - da de drar for å hente båten - synes å ha funnet en arena der det illfall kan bli bedre. Da de blir satt på prøve, forventer imidlertid faren for mye av sin unge sønn, og vi mer enn aner at denne episoden er sentral for det kjølige forholdet senere; faren klarer ikke prøven; å behandle sønnen som det barnet han er og slik knytte han til seg, ikke støte han vekk.

Boken begynner ved dødsleiet til faren; jeg-fortelleren gjør seg sine tanker om faren og forholdet dem imellom, såvel som resten av familien; mor, lillesøster og en attpåklatt av en bror. Faren arbeider på smelteverket og er tydeligvis mer til stede i jobben enn i heimen, mor bryter da også ut for å understreke at det ikke bare er jeg-fortelleren som synes faren er vanskelig å leve med. En sentral episode er da faren er på ett av sine ytterst få besøk hos fortelleren da han er voksen og etablert, bl. a med egen båt. Han prøver å få faren med ut på sjøen, men faren vegrer seg med en unnskyldning de begge vet er falsk.

I tredje del trekkes så trådene fram til fortellerens tanker om seg selv som far, der han bevisst har prøvd å være alt det hans far ikke var, spesielt overfor ungene, men med ytterst lite hell. Det munner ut i ganske tunge, depressive tanker med en som kan være både mann og kvinne og som går i fjorden. Fjerde del er ytterst kort, og ganske spesiell - jeg kommer til å legge den ut under 'ukens lesing' i morgen.

Er så dette en vellykket bok? I mine øyne bare delvis, dvs jeg synes hovedfortellingen, med åtteåringens beretning, er klart best, både perspektiv og tekstens komposisjon fungerer flott, og det er godt sug i fortellingen. De to omsluttende delene er slappere, og i første del synes jeg stilen nærmer seg Jon Fosses skrivemåte i litt for stor grad, med påfallende mange gjentakelser, men les selv!

Fra ukens lesning

2011-12-04T23:28:00.001+01:00

Ikke en lyd fra møblene, ikke fra sofaen, ikke fra leselampen, heller ikke fra kjøkkenbordet,, og ikke fra sengene i rommene over stuen, ikke en lyd; det legger seg en mørk hinne over sofaen hvor hun pleide å ligge, en tynn, mørk hinne over sofaen og leselampen, over salongbordet og bokhyllene, møblene blir utydelige og bløte før de forsvinner helt i kveldsmørket. Fra Imot naturen av Tomas Espedal, Gyldendal 2011.

Espedal: Imot naturen

2011-12-02T06:41:00.001+01:00

Tomas Espedal har gjort det igjen; skrevet en tynn, nærmest unnseelig bok, som ikke lar deg stå uberørt tilbake når du har lest den..

Jeg må innrømme at det var et tidspunkt da jeg tvilte på at TE ville bli en forfatter av gode, viktige tekster - jeg hadde nettopp lest Hotell Norge, utgitt 1995, og forstod ikke hvorfor denne ordrike, men uinteressante teksten hadde fått stor oppmerksomhet i den ledende lokale avisen. Det beste som kunne sies om boken i mine øyne var at den var ambisiøs. Selv sier TE i årets bok at han har skrevet 11 romaner og at en av dem er politisk, det må være nettopp Hotell Norge han da tenker på, men han sier ingenting om hvor vellykket han selv synes den er. Jeg er ikke i tvil om at styrken hans ligger i å bruke egne erfaringer og opplevelser for å få fram situasjoner som forteller noe vesentlig om våre grunnleggende behov; å bli sett, om å elske og å bli elsket, om å få bruke sine evner og muligheter - og følelsene som oppstår - spesielt når det butter imot i sentrale eksistensielle spørsmål.

Denne boken har også en slags undertittel, i parantes står det slik: (notatbøkene). Dette er også tittelen på siste del av boken, ca tredve sider som gir inntrykk av å være en slags dagbok fra tiden like etter at hans store kjærlighet, Janne, har forlatt han. Dette er også den sterkeste delen av boken, det er sårt og utilslørt, som leser føler jeg at jeg får innblikk i skriverens vondeste tanker og følelser akkurat da de var som sterkest i han. Selv gir han også uttrykk for at det er notatbøkene, som disse sidene da tydeligvis er et utdrag av, som er hans viktigste tekster, ikke romanene, fordi disse notabøkene består av hans daglige skriverier og uten dette ville han aldri være kommet dit han er kommet som forfatter. Ja, dette tror jeg på, slik jeg tror på at disse tekstene har mye å fortelle oss om hva det vil si å være et menneske, det litteraturen aldri må slutte å ta opp. Les selv!!

Fra ukens lesning

2011-11-27T22:38:00.001+01:00

Eg står i vindauget og ser ut i denne vestlandsnatta, i denne årstida som eg ikkje lenger kan identifisere. Iallfall ei av desse årstidene som går så fort forbi og ikkje bryr seg. Det er som eg kan høyre eit gigantisk sukk der ute, og eg ser opp på alle stjernebilda, dei eg kjenner så godt etter å ha lært om dei i kunnskapsbøkene som mormor mi brukte å gi meg til jul og fødselsdagar. Andromeda, Svana, Orion, Storebjørn og Veslebjørn, Storeulv og Vesleulv, Jernkjeve, Agurken, Lyra, Fitta, Kentauren, Kassiopeia, Steinbukken, De tre små grisane, Delfinen, Tvillingane, Vassmannen, Oksedrivaren, Bongo, Kusken, Fant, Eridanus, Laika, Kjølen og alle dei andre.
Ragnar Hovland; Stille natt, Samlaget, 2011

Hovland: Stille natt

2011-11-27T16:25:00.001+01:00

Det har vært en hovlandsk helg; så først Vestlandsrevyen 2 der Ragnar Hovland er sentral på scenen og trolig også i rollen som tekstprodusent - og så har jeg brukt noen timer på hans rykende ferske roman: 'Stille natt'.

Hovland slo igjennom med et brak da han debuterte med romanen 'Alltid fleire dagar' i 1979, og var vel nesten kanonisert allerede ved oppfølgeren 'Vegen smal og porten trang', ikke minst på grunn av sin burleske humor, som det var rikelig med i begge. Jeg tipper disse vil glede mange nye lesere i mange år fortsatt. Og Hovland vet også i dag å skrive leservennlig, med sitt skråblikk på tilværelsen er han alltid verdt å lese, og med sin blanding av humor og alvor minnes jeg Kumbels ord: 'Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig har faktisk fattet begge deler dårlig.' Men de tidlige bøkene var (definitivt!?) morsommere. Etterhvert har melankolien tatt mye over, så også her.
(Det ligger forøvrig mye symbolikk i tilknytning til dette i titlene 'Alltid fleire dagar' kontra 'Stille natt')

Lekenheten både til språket og verden ellers har imidlertid Hovland beholdt, noe som er tydelig på hver eneste side også i hans nyeste. Hovland elsker å vri og vende på klisjeer og andre faste uttrykk, og hovedpersonen, en forfatter med skrivesperre, nevner ved flere anledninger Ragnar Hovland som en forfatter som har lykkes - i motsetning til han selv! Lesverdig, men langt fra hans beste.

Skilt i Bergen

2011-11-26T22:53:00.001+01:00

Forleden fant jeg forklaringen på hvorfor vinteren lar vente på seg og i stedet ligger helt i ro - som en veloppdragen hund. Så får vi bare håpe at Esso ikke kjører samme kampanje til sommeren!!

Fra ukens lesning

2011-11-21T09:15:00.001+01:00

'Skjønnheten er et problem fordi den inngir en form for håp. Skjønnheten, det vil si det litterære, filteret verden blir sett gjennom, gir håp til det håpløse, verdi til det verdiløse, mening til det meningsløse. Det er uvegerlig slik. Ensomhet beskrevet vakkert hever sjelen til store høyder. Og da er det ikke lenger sant, for ensomheten er ikke vakker. Det er ikke sant, men det er godt. Det er en trøst, det er en lise, og kanskje er det der noe av litteraturens berettigelse ligger?'
Karl Ove Knausgård: Min kamp 6, Oktober 2011

Kinesiske smakebiter: Dai Sijie: Herr Muos omreisende divan

2011-11-15T20:22:00.001+01:00

Dette er en av bøkene med tilknytning til Kina som jeg har hatt stående i bokhyllen en stund (utgitt 2003, på norsk i 2006), og når jeg nå har lest den kan jeg si at det var et aldri så lite plaster på sårheten over ikke å kunne få med seg noe av alt det spennende som skulle opp på Litteraturhuset i Oslo denne uken - det er kinesiske dager.

Dette er også en bok som jeg synes illustrerer omslagets betydning for hvilken
oppfatning vi kan ha av en bok før vi leser; bildet av en ung, vakker kvinne som sover på en enkel seng, med to par sko foran sengen, ett par kvinnesko og ett par mannsko, ga meg tanker om at dette kanskje først og fremst var en historie om sterke følelser som blir levd ut der det er mulig. Og det er da absolutt også et element, men teksten er selvsagt også så mye mer, det blir i grunnen som ved filmatiseringer, vi savner fort mye vesentlig. (Og nå kan det se ut som om jeg mener et godt omslag skal gi et mest mulig fullstendig inntrykk av hva vi vil møte i teksten, men det mener jeg altså ikke, og det var heller ikke poenget, bare at et omslag gir oss visse forestilinger...ja, selvsagt tenker du antakelig akkurat nå, og jeg lurer på om jeg ikke burde stryke hele dette avsnittet før du får lest det, men skitt au, det kan få stå som et eksempel på alle de veier tankene kan ta rundt en bok..)

Herr Muo har gjort franskmann av seg, han har bodd i Paris etter at han utdannet seg til psykoanalytiker, den første kinesiske sådann - i følge han selv. I teksten nåtidsplan reiser han tilbake til et Kina han begynner å føle seg fremmed i (kapitalismens årsak til dramatiske endringer blir direkte nevnt) fordi hans første store kjærlighet har havnet i fengsel.

Forfatteren er usedvanlig flink til å skildre sanseinntrykk, det er som jeg kjenner lukter og smaker selv, i det hele tatt er det en tekst som gir leseren like mye på det estetiske planet som på det episke, ja, det spørs om ikke historien ville blitt klarere framstilt om sanseinntrykkene var noe dempet (!?)

I en firkantet boks av syntetisk plast ligger noen friterte, kalde kyllingbiter, noen skiver blekksprut fylt med en puré av chilipepper, også kalde, liksom de stekte nudlene som bader i olje. Billig. Det hele fem yuan, inkludert et glass soyamelk. Billigerer enn en metrobillet i Paris. Et økonomisk måltid for en fattig flyktning. Kyllingen er helt smakløs. En sann katastrofe. Han prøver et stykke fritert blekksprut, det er enda verre, han biter rasende, men kjøttet gjør motstand, hardt som stein. han får ikke hull på det. Han hører en annonsering i høyttaleren og lytter. De leter etter en viss Mao, et navn som likner på hans

Klarere blir ikke den påfallende og vittige likheten med Kinas tidligere leder uttrykt; hva har egentlig skjedd siden 'Den store marsjen', det synes å være snakk om større endringer enn at katten som fanger mus har endret farge... Uansett er herr Muo mer en kontrast til Mao enn noe annet; han er forsiktig, ydmyk og vennlig, og vi får sympati med hans vei, om vi ikke tror han vil få løslatt den fengslede. Les selv. ( Samme forfatters debutroman, Balzac og de lille kinesiske syersken, ble utgitt på norsk i 2001.

Fra ukens lesning

2011-11-13T22:00:00.001+01:00

I fengselet ditt finnes det ikke noe munnspill. Det er forbudt. Det finnes heller ikke noe krabbekjøtt, bare noen stykker svinekjøtt, store som en tommelfingernegl, to ganger i uken, begravd under klebrige kålblader om onsdagen og flytende ensomt på overflaten av en kålsuppe om lørdagen. Alltid kål. Dampkokt kål, kål stekt i olje. Krydret kål. Marinert kål. Råtten kål. Markspist kål. Kål med sand. Kål med hår fra en eller annen. Kål med rustne spiker. Den evinnelige kålen.
(Fra Herr Muos omreisende divan av Dai Sijie, oversatt fra fransk av Bente Christensen, Gyldendal 2006)

PS Er det noen som kan gå på kinesisk uke på Litteraturhuset for meg?!? Noen ganger skjønner jeg hvorfor folk faktisk liker seg i Oslo!

Grytten: Saganatt

2011-11-10T18:12:00.001+01:00

Jeg husker at da den nylig oppløste amerikanske gruppen REM kom med albumet New Adventures in Hi-Fi i 1996, ryddet Bergens Tidende plass til en helsides anmeldelse av albumet, noe helt uvanlig. Men så gikk også anmelderen, en dyktig journalist fra Odda, langt i retning av å geniforklare albumet. I ettertid ser vi at det var å ta for hardt i, gruppens beste år var forbi, nedturen var begynt, dette var et habilt album - ikke mer. Så skal det sies at dette var et unntak i Gryttens journalistiske gjerning; her var for en gangs skyld ikke den kritiske distansen og den skarpe observasjoensevnen.som gjorde Grytten til en av norsk presses beste penner i mange år.

Så sluttet Grytten som journalist og ble forfatter på heltid, han debuterte forøvrig skjønnlitterært med diktsamlingen Start (sic) i 1983. Det er som novelleforfatter Grytten har utmerket seg, med en strålende Bikubesong i spissen. Det er fristende å si at denne samlingen er unntaket, at forfatterskapet ellers er habilt, men ikke mer, men det er kanskje å være for streng, hva synes du?(29.12: Ingen har arrestert meg, men Bikubesong er vitterlig utgitt som en roman, men hvert kapittel kan jo leses som en novelle...)

Nå er Grytten ute med ikke mindre enn en 'romantrilogi' (tre fortellinger i ett bind, men i praksis en roman), som har det til felles med Bikubesong at det er et felles rammeverk, dvs denne gangen ikke en bygning, men familimedlemmer fra ulike generasjoner. Det er for lengst påpekt at det er den midterste; I morgon er det måndag, som er den store leseopplevelsen; en burlesk historie fortalt i jeg-form av tidligere møbelhandler Harold Lunde, som drar til Sverige for å få hevn, IKEA beware!!

Før det har vi truffet sønnen hans, børsspekulant Arild Lunde, sett gjenom perspektivet til en av karene på Smelteverket i Odda Det kan nesten virke som om forfatteren vil vise oss fortellerens anstrengte forhold til norsk stilskriving, gjennom utformingen av denne teksten! Dette er traurig, forutsigbart og knapt til å komme igjenom. Det er et langt gjesp av et referat fra en del av nyere norsk historie og vi har hørt det samme uttrykkt så mye bedre før, også av Grytten selv, ja, jeg tror dette må være det dårligste jeg har lest av han.Heldigvis finner han altså formen igjen i fortelling nr 2. Her er det også en svært vellykket undertekst som problematiserer hele livsstilen vår gjennom Harolds revolt mot unbrakokongene. Del tre? Joda, her dukker fortidens spøkelser opp på ny...fantasifullt!!

Et tungt lass, men et godt lass!

2011-11-04T20:24:00.000+01:00

De siste ukene har jeg lest usedvanlig lite, men jeg har like fullt på sett og vis vært mer i kontakt med min egen boksamling en jeg pleier å være. Joda, jeg har flyttet - omsider. Det har vært en lang prosess, av ulike grunnr som ikke hører hjemme på disse sidene, men nå er jeg den fornøyde innehaver av en leilighet på Landås, i sin tid Bergens første drabantby, nå et rolig boligområde nær Haukeland sykehus og Møllendal gravplass. (Det gjelder å posisjonere seg!) Jeg har langt mindre plass enn før, men det er fornuftig nok når jeg nå bare er alenepappa annenhver uke. Det eneste bekymringsfulle er at en del bøker må stues vekk... De fleste er det heldigvis plass til i det lille biblioteket innenfor stuen, en skikkelig hule der jeg tror jeg snart vil fine leseroen igjen etter hektiske dager.

Utsnitt fra hulen!

Det å flytte på bøkene er så langt fra bare et slit; bøkene må jo ut fra hyllene og inn igjen, og hele denne prosessen bringer en nær den enkelte bok, slik at mer enn bare ryggen kommer fram, med kjære gjensyn og enkelte overraskelser som resultat, og i mange tilfeller en taus, men tydelig, invitasjon til å bla og til og med lese litt, selv om en altså har ørten punkter igjen på dagens program for å slippe å drukne i pappkartonger i ytterligere flere dager. Og ja, det blir godt å bli ferdig snart.

Holmås: Regn

2011-10-29T23:45:00.001+02:00

Stig Holmås er en ekte forteller, det erfarte jeg ikke minst da han var på besøk i en klasse jeg hadde noen år tilbake; han virkelig trollbandt elevene med historiene sine.
Det er kjekt å lese han også, men han er altså enda bedre muntlig.

Det er derfor pussig i mine øyne at han ikke utnytter denne styrken mer i bøkene sine, f.eks i replikkene. Regn foregår selvsagt i regnbyen Bergen, dvs i arbeidermiljø på 50-tallet med tjuagutter i sentrum av begivenhetene. Da blir det sant å si temmelig kunstig at det er normalisert bokmål i dialogen; du skulle nok lete lenge etter gutter i Bergen som ikke sa 'eg' og 'ikkje' på den tiden, men det gjør de altså her. Dette forundrer meg, allerede i Hellemyrsfolket brukte jo Amalie Skram dialekt i replikker, med stort hell. Det skal sies at utenom dette er miljøkoloritten god, og at dette er en klar styrke ved en bok som ikke helt fyller romanformatet, dette hadde blitt mye bedre i en lang novelle på opp mot halvparten av de knappe 200 sidene teksten nå fyller. Men bevares, boken er verdt å lese; den har e klar stigning i intensitet, og inneholder fine barneskidringer.

Tysktime: Schulze: Mobil

2011-10-21T21:21:00.000+02:00

Ingo Schulze, forfatteren av novellesamlingen Mobil, er den første jeg leser i dette prosjektet som jeg føler skyldes selve prosjektet, jeg hadde illfall ikke hørt om han tidligere. Nå høres det gjerne ut som om dette har vært et pliktløp, men det er langtfra tilfelle, for Schulze er en god og spennende forfatter jeg gjerne leser mer av!

Han er født i Dresden i 1962 og vokste altså opp i Øst-Tyskland. Hans første bok oversatt til norsk var Simple Storys (sic!) i 2000, mens denne kom syv år senere i solid oversettelse, tror jeg, ved Sverre Dahl. Samlimgen inneholder 13 tekster samlet i tre hovedbolker. Grunnlaget for denne inndelingen har jeg ikke så mye fornuftig å si om, men mange av tekstene står som påler uansett, helt ute behov for støtte.

En gjennomgående jeg-figur låner åpenbart trekk fra forfatteren selv, uten at en skal legge for mye i det, iallfall sørger han for at det i hver tekst er 'personlige opplysninger' som passer dårlig overens med andre tekster; tekstene utgjør mao neppe et selvbiografisk puslespill...

Spennet mellom tekstene er stort, noe som f.eks kan demonstreres ved stedene hvor handlingen utspiller seg. Naturlig nok er tyske byer som Berlin og Dresden representert, men vi tas også med til vidt forskjellige byer som Kairo, New York, Tallin, Perugia m.fl, ja kanskje(!) til og med Calcutta, God lesetur!

Bilal: Julia & Roem

2011-10-19T11:45:00.002+02:00

Dette er årets album fra den anerkjente tegeserieskaperen Enki Bilal, som kom til verden i gamle Jugoslavia, men må oppfattes som fransk da ha kom dit som niåring i 1960. Da ha var fjorten ble han 'oppdaget' av Asterixtegneren, i følge Wikipedia.

Navnene som utgjør tittelen er såvisst ikke tilfeldige; det referes direkte til Shakespeares stykke - og slik sett er det vel en helt åpen intertekstualitet - denne teksten baserer seg delvis på det berømte forelegget. Men i utgangspunktet er ikke dette først og fremst en historie om tragisk kjærlighet, snarere om verdens undergang, intet mindre! Det blir innledningsvis vist til at jorden har hatt et raserianfall, og de få personene vi møter prøver å overleve på de forråd av mat og vann som finnes.

Landskapet er grått, og etter det jeg kan skjønne en mudderørken; det er i bevegelse og det eneste som ikke er begravd er toppen av et høyt hotell og en bil(!), foruten de nevnte personer. Det dreier seg mao om en typisk dystopi, en dyster framtidsskildring. Og her er fargeleggingen av tegningene viktig, de er gjennomgående i brune og lilla sjateringer, og i en konstant skumringsbelysning, som om solen aldri viser seg. Det estetiske er beholdningen for meg, historien blir noe banal.

Grip: Reisen fra Karawankene

2011-10-17T18:16:00.000+02:00

Dette er oppfølgeren til Den korte veien hjem, dvs på fortellerplanet er det noen tiår tidligere og dreier seg i det alt vesentligste om hvordan der Vater, som ung mann, blir presset til å forlate hjemstedet i Østerrike og reise til Sverige, der en eldre bror er vel etablert. Det viser seg snart at der Vater er selve 'drømmeinnvandreren', han har krefter som en bjørn og vet å bruke dem på smelteverket, der broren har skaffet ha jobb før ankomst, basert på fortellinger om hva han er god for. Utover det stiller han små krav og oppfører seg eksemplarisk, ja det er ikke lett å forstå hvordan dette sympatiske, unge mennesket skal kunne utvikle seg så negativt som han faktisk gjør, slik jeg leste den første boken. De to bøkene er også veldig forskjellige i stil og komposisjon; mens den forrige i mine øyne kunne leses som en spesiell thriller, så er dette snarere en hyperrealistisk roman der det på overflaten skjer noe hele tiden om det enn er akk så trivielt, og gir et bilde av en grå hverdag i en mindre svensk by på 60-tallet.

Grip skriver gjennomgående godt, men i blant dukker det opp en komisk undertone, som kan synes å være ikke-intendert;

Thea Kristina skvatt sånn inne på tannteknikerrommet at hun nesten mistet vokskniven ut av hånden. Men det var bare trekken som hadde fått en dør til å slå igjen. Alt var så annerledes på denne klinikken. Tannlege Yngve Sjöstedt var en trivelig kar (...)

Bortsett fra den jordnære karakteristikken av tannlegen, kunne vel dette like så godt vært hentet fra en 'legeroman'..

Nåvel, søt musikk oppstår mellom der Vater og Thea, og de begynner raskt redebyggingen. De får en gutt, men snart begynner også nedturen, Thea Kristine drar rett og slett sin vei, og der Vater sitter bitter tilbake. Herfra kan det selvsagt lett eskalere, og det ville være interessant med en bok til som bygger bro mellom de utgitte. Hører du Johann?

Fiske/Kverneland: Kanon 4

2011-10-14T18:11:00.000+02:00

Samarbeidet mellom disse to eminente tegnerne ser bare ut til å bli bedre og bedre, de utgir iallfall stadig flottere bøker.

Denne gangen er det også en mer åpen personlig tone selv om det kretser rundt døden, eller kanskje nettopp derfor. Kverneland forteller at alle hans nærmeste har dødd og fletter det inn i en lengre sekvens om Edvard Munch, der døden også spiller en viktig rolle.

De to tegnernes svært forskjellige uttrykk fungerer glimrende sammen så min eneste innvending mot verket er at det er lange partier her der bare en av dem er i aksjon.. Joda, de er gode hver for seg, men det er kombinasjonen som gjør disse kanonene til mulig klassikermateriale.

Gengangere på Den Nationale Scene

2011-10-14T15:41:00.000+02:00

Det er en tett og god oppsetning en kan se her i Bergen nå av dette, da det kom ut, så beryktede drama. Det er bare å gi seg over nok en gang til Ibsens mesterlige evne til fortetting og konsentrasjon, noe denne oppsetningen undrestreker ved å framføre stykket uten pause - et heldig grep.

De fem rollene blir alle godt ivaretatt, men jeg ble kanskje aller mest imponert av Sverre Røssumoen, som spiller Pastor Manders, i sin tid nærmest en slags talsmann for dem som lot seg forferde, i dag lett en komisk skikkelse og lite annet der han skal bevege seg mellom påtatt moral og grenseløs naivitet. Røssumoen gir troverdighet til denne vanskelige figuren, og resten av ensemblet føler godt opp og sørger for at dette blir den tette, fine forestillingen det er.

Slutten av stykket er nennsomt endret, og det fungerer greit selv om jeg lurte litt på om det ble vel mye til et innlegg i debatten rundt aktiv dødshjelp. Det er vel verdt å se denne oppsetningen om en har en ledig kveld i Bergen i nærmeste framtid.

Westø: Gå ikke alene ut i natten

2011-10-09T13:55:00.000+02:00

Det er noe søndagskoleaktig over tittelen på denne finske romanen, men la deg ikke lure, her er ingen moralsk pekefinger om det enn er en fortelling om mye tvilsom moral.

Jeg leste Westøs første bok på norsk, 'Faren ved å være Skrake' (kanskje ikke helt heldig med titlene denne mannen), og skjønte at her hadde vi å gjøre med en suveren historieforteller; mange tråder glir ubesværet gjennom boken, og det er enkelt å følge med til tross for et stort persongalleri. Neida, dette er ikke nyskapende, men god underholdningslitteratur med bidrag til å belyse vår nære fortid.

Denne teksten kan minne en del om Saaby Christensens 'Beatles', det er en fin oppvekstskildring i første del, med de tre vennene Ariadne, Jounne og Ariel, i sentrum. De er preget av hendelsene på 60-tallet og har en kort bandkarrriere sammen. To av dem mister grepet på tilværelsen, mens Jounne gjør suksess, først i kringkastingen, senere i politikken, og jeg kom da også til å tenke på Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland, her er paralleller!

Ganske nøyaktig halveis i den 540 sider tykke romanen, introduseres vi så for en ny skikkelse; Frank, som er født i 61 og dermed er mange år yngre enn de tre før nevnte. Han forelsker seg tidlig i tre år eldre Eva, som viser seg å være søster til Ariadne...Pete er også viktig og gjør at vi får en ny trio som på forbløffende vis viser seg å ha flere sentrale berøringspunkter med de tre hovedkarakterene i første del.

Etterhvert synes det åpenbart at Frank er forfatterens alter ego, ja egentlig mer enn det - snarere et direkte selvportrett; det er ganske utilslørt pga alder, interesser og evner. I tillegg kommer det en personlig tone inn i jeg-fortellingen som tar vekk den siste eventuelle tvil.

Jeg vil ikke røpe mer, for dette er en spennende beretning som fortjener lesere, og som bekrefter klisjeen om at ofte overgår virkeligheten det fantasien kan skape!

Nobelprisen

2011-10-05T11:13:00.000+02:00

Så er det tid for utdeling av verdens viktigste, eller kanskje mer presist - mest prestisjefylte litterære pris, og som alltid er vi (bokfolket), svært spente på hvem som er plukket ut. Vi håper gjerne det skal være en personlig favoritt, selv så jeg gjerne at Alice Munro fikk prisen, og 'frykter' det skal være en 'ukjent' forfatter.

I bunn og grunn synes jeg det er flott om prisen gjør oss oppmerksomme på et forfatterskap vi ellers kanskje aldri ville ha fått kjennskap til. Det er selvsagt svært mange som kunne fortjene prisen, men for de kjente og veletablerte kommer den som en slags bonus de kan klare seg uten. Jeg stoler uansett på at det er en verdig vinner!

Atwood: The Year of the Flood

2011-10-02T19:41:00.001+02:00

Dette regnet jeg med skulle være en skikkelig dyster tekst, en dystopi bygget på klimaødeleggelser, og slik sett passende lesestoff i en usedvanlig fuktig høst. Men på samme vis som regnet har tatt en pause og sommeren nesten har vendt tilbake i det vi går inn i oktober, så er det ikke en udelt mørk tekst canadiske Atwood ga ut i 2009.

Joda, verden er ikke som vi kjenner den, det har utvilsomt skjedd en masse og menneskene har mer enn nok med å overleve, men samtidig er de fremdeles opptatt av detaljer og trvialiteter, på sett og vis et tegn på at ikke alt synes håpløst.

Boken begynner riktignok med at den ene av to kvinnelige hovedpersoner, Toby, speider utover ladskapet og lurer på om det er flere i live; katastrofen har skjedd og det er alles kamp mot alle. Så får vi et langt sveip tilbake i tid, men etter vår tid, som gjør rede for et samfunn mer eller mindre i oppløsning, og der enkeltmennesket av nødvendighet tilhører en organisert gruppe. De to vi følger gjennom boken, før nevnte Toby og dessuten Ren, er tilknyttet The Gardeners, en gruppe som i utgangspunktet er vegetarienere og pasifister, men som i pressete siuasjoner selvsagt får problemer med disse prinsippene.

Boken er delt inn i fjorten hovedkapitler, som alle har samme struktur; først kommer en tale av the Gardeners leder, Adam One, med noe bibelsk over seg, så kommer en salme eller hymne fra det som kalles The God's Gardeners Oral Hymnbook, før diverse underkapitler forteller om livet i og rundt denne gruppen, ut fra perspektivet til en av hovedpersonene. Jeg har problemer med å forstå hvorfor Atwood operer med begge disse fortellerne, fordi de i mine øyne ikke gir vesensforskjellige versjoner, ja på et punkt får vi nærmest en ren repetisjon, noe som blir temmelig plagsomt i en allerede ganske ordrik tekst.

Boken er lesverdig, men vil en lese en virkelig god bok i denne sjangeren, anbefaler jeg heller McCarthy's The Road.

Harde tider for bokbloggerne?

2011-09-26T21:58:00.000+02:00

Det er en sur våt høst, som skapt for å lese, men i bokbloggernes rekker synes det å være tegn på trøtthet; høyt respekterte 'Around books' takker for seg og min egen favoritt, 'Boklesebloggen min', rapporterer om manglende motivasjon. Det er alltid trist når de du setter pris på forsvinner, men verden er nå en gang i stadig endring, så hvorfor skulle det være annerledes i bloggosfæren? Jeg tipper at vi snart vil oppdage noen nye, spennende bokblogger!

Hvordan skal en så blogge? Langt eller kort, ofte eller av og til? Det er det heldigvis bloggeren selv som bestemmer, der er en frihet i denne virksomheten som er helt avgjørende for meg, jeg vil blogge når jeg har lyst, ferdig med det!

Kinesiske smakebiter: Gene Lúen Yang: Amerikansk kineser

2011-09-18T22:31:00.001+02:00

Denne tegneserieromanen, utgitt i 2006 - på norsk i 2008, har vunnet flere priser, spesielt i klassen litteratur for ungdom. Som all god litteratur kan den trygt anbefales også til voksne lesere,

Boken består av tre fortellinger som veves elegant sammen til slutt. De fortelles systematisk i bolker; først møter vi Apekongen, som skal bygge på en klassisk kinesisk fabel, deretter Jin og foreldrene som flytter innad i USA; og endelig Tjing-Tjong, som besøker sin amerikanske fetter en gang om året, en parodi på kineseren, men helt klart bygget på gamle stereotypier i Vesten. Disse historiene, som opprinnelig ikke ser ut til å henge sammmen, veksler altså systematisk fram til de går elegant opp i hverandre i siste del.

Før vi er kommet dit har vi vært med på en engasjerende ferd gjennom fortid og nåtid, myter og realiteter, der de typemessige tegningene faktisk effektivt understreker noe av problematikken; du kan ikke unnnslippe hvem du er, men du velger om du lar deg kue av fordommer eller ikke. Teksten må slik sett sies å ende optimistisk, iallfall bedre enn det halve ansiktet til Jin på omslaget kan synes å signalisere.

Kinesiske smakebiter: Yan Lianke: Landsbyens blod

2011-09-13T22:45:00.000+02:00

I forrige ukes utgave av Dag og Tid (9.9.11), er det et intervju med Yan Lianke; Erika Fatland har møtt forfatteren i forbindelse med årets Bjørnsonfestival, der han var gjest.
-Sei meg, er Noreg bygd etter modell av himmelen, eller er himmelen bygd etter modell av Noreg? spurde han (....) -Eg skal reise heim og fortelje alle venene mine at eg har vore i himmelen!

Dette er selvsagt en interessant uttalelse i lys av all misnøye vi fortsatt finner her på berget, men enda mer sier det gjerne om Kina, som i jakten på økonomisk suksess lar mangt et individ havne i et helvete på jord. Denne romanen, 'Landsbyens blod', forteller om en av måtene det har skjedd på. Vi treffer menneskene i landsbyen Ding; folk som har problemer med å skaffe seg et noenlunde utbytte av jordbruket. og som derfor fristes når det blir mulig å selge sitt eget blod. Hygienetiltak er imidlertid nesten fraværende og det ender som det må, med en mengde døde av AIDS, det må sies å være en epidemi.

Myndighetene har ikke stort annet å tilby enn gratis kister, og blir satt i et lite heldig lys.Like fullt sier Lianke at han utvilsomt drev selvsensur under skrivingen, med håp om utgivelse. Resultateet ble likevel for sterk kost for styresmaktene , som forbød all distribusjon av boken. Lianke forteller i før nevnte intervju at det er ytringsfrihet i Kina, men ikke trykkefrihet:
-Eg kan skrive kva eg vil, men forlaget mitt kan ikkje publisere kva dei vil.

Som du skjønner, dette er ikke akkurat skjønn lesing, men like fullt velskrevet om et tragisk eksempel på Kinas kyniske politikk i jakten på posisjon og makt, (noe nytt under solen?) Boken er vel verdt å lese, og får en lyst på mer fra denne viktige, nålevende kinesiske forfatteren, er også to andre romaner oversatt til norsk, nemlig 'Tjen folket' og nettopp utgitte 'Lenins kyss'.

Grip: Den korte veien hjem

2011-09-07T02:40:00.002+02:00

Johann Grip har med 'Den korte veien hjem', skrevet en svært spesiell thriller, ja den er så spesiell at de fleste antakelig ikke vil tenke på den sjangerbetegnelsen i det hele tatt - så jeg skal prøve å underbygge det jeg påstår. Det skjer fint lite i denne teksten, i første halvdel så lite at mange vil legge boken bort før hundre av de i alt 216 sidene av denne romanen fra 2005 er unnagjort. Og jeg var ikke langt unna å bli en av dem, en stund var det bare en uutgrunnelig følelse av at teksten kom til å åpne opp mot noe mer som holdt meg i gang.

Hovdpersonene, der Vater og Gretchen, er østerrikske innvandrere i Sverige. De virker i utgangspunktet helt harmløse og lever et stille liv på landsbygden, men i enkelte glimt får vi der Vaters tanker om mørkhudete. Det er ikke pene tanker, men det er bare i form av enkeltord som 'svartskalle', og fordi han ellers virker som en sympatisk kar er det nesten som en ikke tar det på alvor. Sakte går det så opp for leseren at dette faktisk er en forferdelig fyr - og her kommer thrillerelementet inn, det ligger altså i all hovedsak på avdekkingen av den mannlige hovedpersonens egentlige jeg. Der Vater behandler gjerne folk som ting og ting, spesielt bilen, som om det var et menneske. Avslutningen åpner for en mulig katastrofe, og om en ikke har sett det før er det da nesten umulig ikke å tenke at der Vater og ABB er 'åndsfrender'.

En spesiell og tankevekkende tekst

Grytten: 50/50

2011-09-02T16:34:00.001+02:00

Frode Grytten er utvilsomt en iderik kar; tekstene hans synes ofte å være resultat av at han er flink til å være til stede i øyeblikkene på en slik måte at han også får øye på de stiene som alltid er der, men som de fleste ikke ser i hverdagens race nedover hovedveien. Dette er utvilsomt et godt grunnlag for å skrive essay, som altså er sjengerbetegnelsen på denne samlingen med femti tidligere utgitte tekster, samlet i denne boken i fjor i forbindelse med Gryttens egen femtiårsdag.

Og her er mange gode 'forsøk' på å nærme seg verden med friske sanser og - ikke minst formidle det på spennende vis. Det er ikke tvil hos meg; når Grytten er på topp er han helt i toppen blant norske skribenter, uansett sjanger. Men samlingen avslører også at Grytten er ujevn, det er ikke alle tekstene her som kan brukes som eksempler for å umderbygge det jeg nettopp ga uttrykk for. På vaskeseddelen får en da også et signal om at dette er et mer sammensatt tekstutvalg enn en først kunne tro, der leser vi nemlig at 'I denne boka møtere vi Grytten som essayist og reporter.' Ja, det er klart at mange av disse tekstene har vært flotte reportasjetekster i forbindelse med dagsaktuelle spørsmål. I 'Dei elendige' f.eks er det alt det håpløse i og rundt Sportsklubben Brann som får gjennomgå av Gryttens satiriske svøpe. Her er han i mine øyne like fullt så tung på labben og til dels så uelegant og klisjefylt i beksrivelsene at det er snodig at teksten er tatt med (Eks: 'Sjølv om klubben er hundre år, treng dei vel ikkje spele som ein gjeng hundreåringar.') Men det skal kanskje underbygge et annet utsagn i vaskeseddelen; at Grytten i sine mange år som journalist, har (....) brote dei fleste skrivne og uskrivne reglar.'

Og jeg tenker at poenget er vel knapt om regler blir brutt eller ikke, men om en får fram det en vil med en tekst, noe Grytten klarer oftere enn de fleste - les f.eks den glimrende presentasjonen av musikeren Van Morrison: 'På sporet av ein Belfast-cowboy'.
'Van Morrison forsvinn for meg. Det går opp for meg at eg lagar eit portrett av ein usynleg mann . Eg er på sporet av ein Belfast-cowboy, men innser at Van Morrison gjømmer seg i musikken, han blir borte og forsvinn inn i musikken.'
Grytten forsvinner ikke i tekstene, han setter gode og tydelige spor etter seg.

Earle: I'll Never Get Out Of This World Alive

2011-08-27T21:47:00.000+02:00

Steve Earle er etterhvert godt kjent og respektert både som musiker (debuterte i 1986 med 'Guitar Town' og har senere gitt ut en rekke gode album), og som skuespiller (The Wire, Treme). Men han at også skriver med hell, er antakelig ikke like velkjent pr i dag. Hans andre bok, etter novelledebuten 'Doghouse Roses', gir grunn til å tro at han vil få positiv oppmerksomhet også i forhold til denne aktiviteten. (Han ga forøvrig ut et album med samme tittel parallelt med bokutgivelsen!)

Tittelen på romanen, 'I'll Never Get Out Of This World Alive', viser til en sang av legenden Hank Williams, som for å understreke budskapet drakk seg i hjel i ung alder. Miljøet vi introduseres for i teksten er heller ikke av de sunneste, befolket som det er av prostituerte og narkomane. Vi befinner oss i San Antonio, Texas, i 1963, den siste byen JFK forlot i live.

Hovedpersonen, Doc, er egentlig farmasøyt. Han har mistet bevillingen pga sitt narkotikamisbruk, men har funnet seg en nisje, han hjelper alle dem som av en eller annen grunn ikke vil ha myndighetene for nærmt - og derfor ikke kan gå til et sykehus. Aborter tar han seg ofte av, og det er et slikt inngrep som lar han komme i kontakt med bokens heltinne, den like unge som vakre Graciela, som nesten dør under inngrepet, men som etterhvert viser seg å ha helt spesielle evner som er med på å snu opp ned på mange tilvante forestillinger i dette miljøet.Uten å røpe for mye av hndlingsopptrappingen kan det sies at hun er en healer - om ikke noe enda 'større' - iallfall er det åpenbart at hun kan hele folk både på kropp og sjel, noe den lokale katolske presten rimeligvis har problemer med..

Boken er fengende og lettlest, men i mine øyne kan Earle med fordel lytte mer til det gamle rådet om 'show, don't tell', en del blir ganske så overtydelig.

Risa: Likeså, skulle han si

2011-08-21T22:08:00.001+02:00

Einar O. Risa pleier å avslutte romanene sine omtrent som vi pleide å innlede brev før i tiden; med opplysninger om sted og tid for skrivingen, f.eks i denne romanen: Bryne/ København/ Roma 1998-2003
Jeg føler meg temmelig sikker på at stedsnavnene viser til (sentrale) plasser hvor han har arbeidet med boken, og at årstallene røper prosjektets lengde, boken kom forøvrig ut i 2003.

Har så dette noen betydning? En klarer seg nok godt uten disse opplysningene, men jeg synes de er interessante. Når mye av handlingen i denne teksten foregår i Roma er det ikke tilfeldig at forfatteren har oppholdt seg nettopp der, tenker jeg, og ser for meg at stemningen eller stilen blir farget av dette nærværet i rom. Dessuten er det greit å få vite at et romanprosjekt kan ta tid om resultatet ikke teller så veldig mange sider, det er iallfall antakelig ikke snakk om noe hastverksarbeid i bunn av de 144 sidene her...

Hovedpersonen er høyesterettsjustitiarius Thomas C. Berg (Seeberg?), og han er i Roma først og fremst for å gjenoppleve byen - synes det som - etter at konen har forsvunnet. Vi får hele tiden glimt tilbake i tid til samlivet dem imellom, og forstår raskt at det ikke akkurat var et uproblematisk forhold. Teksten begynner med at Berg skrifter: 'Jeg har tatt livet av en mann.' Og det er jo til å forstå at han har behov for å snakke om dette (!), og benytter seg av denne muligheten i selveste Peterskirken, selv om han ikke virker spesielt religiøs, si katolsk..Etterhvert avdekkes det forbindelser mellom Bergs dårlige samvittighet i en ankesak der han skrev premissene for å avvise ankeforespørselen, og dermed sannsynligvis var 'bøddel' i et justismord (derav skriftetilståelsen), og konens forsvinning, sannsynligvis omkommet i en fryktelig skipsulykke. Mye synes uklart likevel, også for hovedpersonen, men en spennende komposisjon gjør dette til en fin leseopplevelse.

Tysktime: Canetti: Fakkelen i øret

2011-08-19T19:04:00.002+02:00

Andre bind i Canettis selvbiografi har undertittelen: 'Livshistorie 1921-1931', og handler dermed om årene mellom han var seksten og tjueseks.. Fremdeles flytter både familien, og etterhvert han selv en del, om ikke så mye som i hans femten første leveår, og vi er med til byer som Frankfurt, Berlin og Paris, foruten hovedbasen Wien.

Canetti er en både flittig og flink student, og vi får her høre en del om hvordan han begynte å interessere seg for massen, noe som resulterte i langvarige studier (tjue år på heltid i følge han selv) og til slutt det omfangsrike verket 'Masse und Macht', publisert i 1960. Vi får skildringer og refleksjoner rundt opplevelser som har vært avgjørende for dette hovedverket i produksjonen til Canetti, spesielt viktig synes hendelsene i Wien 15.juli 1927 å være, da arbeidere i hopetall demonstrerte utenfor justispalasset mot en dom som frikjente noen personer som hadde drept flere arbeidere. Canetti skriver: 'Det er nå treogfemti år siden, og jeg føler ennå stemningen fra denne dagen. Det er det nærmeste en revolusjon jeg har opplevd på kroppen.' Den spesielle tittelen understreker betydningen av hørselsinntrykk i det Canetti observerer, kanskje spesielt godt belyst når han gir seg til å lytte seg igjennom hele fotballkamper på et nærliggende stadion fra sitt åpne vindu. Han er helt uinteressert i fotball, men fascinert av massens lyduttrykk!

Moren, som er temmelig dominerende, vil ha Canetti vekk fra det hun opplever som en snever bokfylt verden, noe som får han til å studere kjemi, men nokså halvhjertet. Enda mer styrende prøver hun å være i forhold til kjæreste, og sønnen ender opp med å dikte opp kvinner han har et forhold til for å skjerme sin egentlige kjæreste, som moren ikke kan utstå.

Som i første bind får vi mange eksempler på forfatterens unike hukommelse samt hans fabelaktige evne til å bringe leseren nærmest tilbake til de øyeblikk han forteller om. Jeg synes nok barndomskildringene i første bind var spesielt interessante, men ungdomsskildringene er også godt lesestoff, for ikke å snakke om minnene fra sommeren 1928 i Berlin, hvor han omgås mange betydningsfulle kunstnere i et hektisk miljø.

Kinesiske smakebiter: Yu Hua: Brothers

2011-08-09T13:56:00.001+02:00

Dette er en saftig sak, intet mindre! En skikkelig pikaresk roman i rett linje oppad fra Don Quijote, med så mye samfunnssatire rettet mot det moderne Kina at det er uforståelig at den er i salg i hjemlandet og at forfatteren fortsatt kan bo og virke der, men slik er det - og jeg har min mistanke om at sensuren ikke klarer å tolke den historien vi får servert og derfor ikke skjønner rekkevidden av fortellingen!

På overflaten handler det nemlig om de to halvbrødrene Song Gang og Baldy Li, deres oppvekst i del 1 og svært forskjellige liv som voksne i del 2. (Tilsammen 640 tette sider). Oppveksten er tøff og sveiser de sammen, men landsbyens skjønnhet fører til rivalisering og splittelse i mange år. Den ene gifter seg med henne etterhvert, den andre - forsmådde - retter energien inn på å gjøre suksess i økonomisk henseende, og lykkes til overmål. Han bygger seg opp til den rene krøsus, og i beskrivelsen av dette er satiren i mine øyne spesielt sterk, der han etablerer seg på å selge skrap! Det viktige er å ha de rette navnene på produktene, da spør ingen etter kvaliteten. Joda satiren rammer nok vårt forbrukssamfunn også!

I følge tidligere omtalt artikkel om nyere kinesisk litteratur i Bokvennen 4/10, skal denne boken komme ut på norsk i år, uten at jeg har registrert at den har kommet foreløpig. Anbefales sterkt!

Les også forfatterens egne kommentarer til hvordan det er mulig å få utgitt et slikt verk i dagens Kina her.

Utenfor Oslo domkirke 25.7.11

2011-07-25T21:06:00.006+02:00

Oslo - vi kommer til deg!

2011-07-23T22:17:00.000+02:00

Vi hadde kjøpt togbilletter og bestilt hotellrom, vi gledet oss til noen døgn i hovedstaden vår, så skjer det UVIRKELIGE, Norge rystes av bomber, vi tror vel alle først at det er en terroristgruppe fra et annet sted i verden som slår til igjen. Det virker som om vi er i krig, det kan ikke være snakk om å dra i en slik situasjon, tenker vi. Så kommer rapportene fra Utøya og kompliserer bildet, og i dag våkner vi opp til en helt annen forståelse av hva som har skjedd, og vi tenker: Jo, vi reiser til våre kjære hovedstad likevel, fra Bergen drar vi med NSB - ofte i sneglefart, men framover går det nok - vi drar for å gi vårt lille bidrag til at livet i det norske samfunnet fremdeles også består i å rusle nedover Karl Johan og være kry av vår hovedstad, som riktignok er litt lurvete i kantene i blant, men som vi er stolte av, ikke minst fordi vi har et parlament med et vitalt folkestyre (har det ordet noengang vært bedre og viktigere å si?), og fordi vi er stolte av å bo i et land som har en statsminister og en regjering som sier at svaret på slike tragiske episoder ikke er mer politi (hvor mange politi måtte en ha hatt for å stoppe denne galningen!?), men mer demokrati.vi drar - med tanke på alle som lider pga det som har skjedd, men også med visshet om at dette faktisk er viktig og riktig å gjøre.

Verghese: Alene sammen

2011-07-21T21:49:00.002+02:00

Dette er fin sommerlektyre; en godt fortalt, lettlest bok med et engasjerende innhold som varer en stund (767 sider), akkurat det en trenger i den uberegnelige norske sommeren!

Det meste av handlingen foregår i Etiopia noen tiår tilbake, sentrert rundt sykehuset 'Missing', morsomt nok opprinnelig en feiltolkning av 'Mission', men med forgreninger både til India, Storbritannia og USA.

Boken har et stort persongalleri, og det kunne være fristende å kalle den en kollektivroman, men hovedpersonen - og hovedfortelleren - er tross alt Marion, som sammen med tvillingbroren Shiva blir født under dramatiske omstendigheter. Moren overlever ikke fødselen og faren flykter fra ansvaret, slik at tvillingbrødrene vokser opp uten biologiske foreldre. Først mange år senere møter Marion igjen faren, som da er en kirurg i superklassen, under en operasjon på det sykehuset i New York som Marion har begynt å jobbe på og hvor faren er på besøk. Verghese, forfatteren, er selv utdannet lege, og det er nok grunnen til at det i mine øyne blir en del scener fra operasjonsbordet som blir unødvendig lange og detaljerte, og at det gjennom store deler av boken er rent for mange medisinske termer i teksten - det er nesten så en får mistanke om at forfatteren er redd for at vi skal glemme at han har faglig innsikt i det han skriver om og dermed går i den fellen det i mine øyne er å måtte pynte seg med ord, her faguttrykk, hele tiden.

Nåvel, innvendingene mine er på detaljplanet, for Verghese river leseren med og blottstiller konflikter på mange plan, inkludert noen mulige grunner til at det afrikanske kontinentet har så store problemer med å bli en del av 'den moderne verden'. Mot slutten blir det et thrillerpreg over det hele og det topper seg i en situasjon der etiske overveielser blir stilt på en tøff prøve mht hva som er mulig og/eller ønskelig i den medisinske verden.

Fasit Solstadkviss

2011-07-18T09:36:00.001+02:00

Denne kvissen forble et 'dødt brev', jamfør Trond Haugens interessante omtale av Espen Hammers nylig utgitte bok om Dag Solstad i Vinduet 2/11. Her kommer uansett svarene:

1) Sykler noen på vannet.

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (82)

2) Er hovedpersonen journalist på Lillehammer.

Roman 1987 (87)

3) Er bokens tittel forbundet med den første EU-avstemningen (72)

25. septemberplassen (74) (Dato for avstemningen i 1972)

4) Setter hovedpersonen seg frivillig i rullestol og blir ufør på falskt grunnlag.

Ellevte roman, bok atten (92)

5) Ser hovedpersonen et menneske bli myrdet, men vet ikke hva han skal gjøre

Professor Andersens natt (96)

6) Heter hovedpersonen Dag Solstad og ser sin far i skikkelse av en engel

16.07.41 (02)

7) Ødelegger hovedpersonen paraplyen sin pga et raseriutbudd.

Genanse og verdighet (94)

8) Treffer hovedpersonen en amerikansk ambassadør med grisehode.

Armand V. Fotnoter til en uutgitt roman (06)

9) Slutter teksten med at hovedpersonen selger Klassekampen.

Arild Asnes 1970 (71)

10) Er 'vil ikke være med på å gi forfatteren (engle)vinger' en allusjon til?

'Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger', kortprosatekst fra samlingen Svingstol (67)

Solstadkviss på forfatterens 70 årsdag!

2011-07-16T14:39:00.001+02:00

Bloggredaktøren gratulerer, men vil ikke være med på å gi forfatteren (engle)vinger.
Test deg selv mht hvor godt du kan dette betydningsfulle forfatterskapet i kvissen nedenfor.

I hvilken Solstadtekst?

1) Sykler noen på vannet.

2) Er hovedpersonen journalist på Lillehammer.

3) Er bokens tittel forbundet med den første EU-avstemningen (72)

4) Setter hovedpersonen seg frivillig i rullestol og blir ufør på falskt grunnlag.

5) Ser hovedpersonen et menneske bli myrdet, men vet ikke hva han skal gjøre

6) Heter hovedpersonen Dag Solstad og ser sin far i skikkelse av en engel

7) Ødelegger hovedpersonen paraplyen sin pga et raseriutbudd.

8) Treffer hovedpersonen en amerikansk ambassadør med grisehode.

9) Slutter teksten med at hovedpersonen selger Klassekampen.

10) Er 'vil ikke være med på å gi forfatteren (engle)vinger' en allusjon til?

Send gjerne svar til: thauke2@online.no. Fasit kommer på mandag.

Tysktime: Canetti: Den reddede tungen

2011-07-12T15:58:00.000+02:00

Ja, dette er faktisk virkelig historien om en tysktime, blant mye annet!

Elias Canetti (1905-94 ) var jøde, med stolte aner tilbake til maurerne i Spania. Da han ble født bodde foreldrene i Ruse i Bulgaria. Men allerede som tolvåring hadde han og familien bodd også i Manchester, Wien og Zürich, og alle stedene ble viktige i formingen av den unge Elias, ikke minst mht språkinnlæring, som topper seg i morens terroraktige 'tyskundervisning' for å få Elias godkjent på det klassetrinnet han etter alderen hører hjemme i da de flytter fra Manchester til Wien - etter at faren dør brått, kun ett år etter ankomst England. Like fullt ble tysk forfatterens hovedspråk videre i livet.

Canetti utga dette første bindet av sin erindringstrilogi i 1977, og da var han altså 72 år, men han synes å ha et utmerket minne helt tilbake til toårsalderen, da stammer nemlig epsioden som har gitt den noe pussige tittelen til boken fra, en temmelig spesiell og for et lite barn ganske sikkert også en traumatisk hendelse, med en femtenårig barnepike og hennes kjæreste i sentrale roller ved siden av forfatteren selv.

Canetti forteller om ulike hendelser på en medrivende måte og gjør fortellingen om sitt eget liv til en stor opplevelse for leseren, og vi bringes samtidig nær viktige historiske begivenheter gjennom reaksjonene og refleksjonene hos personer i og rundt familien Canetti.

Dette første bindet slutter i 1921, mens forfatteren altså ennå bare var 16 år. Som du vil ha skjønt anbefaler jeg denne så sterkt jeg kan, selv gleder jeg meg til de to neste bindene. Jeg vil i omtalen av de to andre bindene også komme inn på andre sentrale verk av Canetti, som forøvrig fikk nobelprisen i litteratur i 1981.

Wallace: Brief Interviews With Hideous Men

2011-07-05T22:37:00.000+02:00

Jeg har lest en del novellesamlinger, og dette er definitivt en av de mest spesielle, ved at mange av tekstene bryter med forventningene til sjangeren - det er feks i mange av tekstene svært vanskelig å få øye på det episke, som vel vanligvis regnes som selve ryggraden i novellen, og enda verre kan det være å få tak i hva fortellingen inneholder! Er dette da ment som et slakt fra min side? Overhodet ikke, jeg synes det er bra at våre faste forventninger og forestillinger utfordres, det er flott at det finnes forfattere som ikke tenker bestselgere.

Samtidig blir jeg, som den erfarne leser jeg tross alt er, ganske overrasket over at terskelen for å 'stige inn' i disse tekstene er såpass høy at bare to av totalt 23 tekster 'eies' av meg etter første gangs lesing (ja, jeg regner med at jeg vil vende tilbake til denne samlingen - for her er utvilsomt mye som er verdt å fordype seg i, og nei, jeg tror aldri jeg vil fullt ut vil forstå alle tekstene, til det er noen av dem rett og slett for sære).

Fire av tekstene har samme tittel som samlingen, og det er ganske riktig intervjuer, dvs de er formet som intervjuer med spørsmål og svar, dvs spørsmålene er utelatt og bare markert med en Q, og det er bare begynnelsen på snodighetene. Snodig ja, David Foster Wallace regnes som en humoristisk forfatter, ikke minst i denne samlingen, som forøvrig ble utgitt i 1999, noe som også går meg hus forbi i denne omgang. Nesten pussig da at den ene av de to tekstene jeg mener å forstå heter 'Suicide As A Sort Of Present'. Men det er den andre av 'mine' tekster, kalt 'Forever Overhead', som er leseopplevelsen, ja den er så god at den er kjøpet verdt alene! Den formidler på enestående vis en ung gutts tanker og følelser på vei opp og ut på stupebrettet.

Det er et følsomt menneske som kan formidle følelser så godt, og Wallace var nok det, i en slik grad at det antakelig direkte forårsaket hans selvmord i 2008. (Viser ellers til interessant intervju med enken i nyeste utgave av Bokvennen (2/11).

Kinesiske smakebiter: Chun Sue: Beijing Baby

2011-07-01T11:07:00.000+02:00

Dette er en interessant bok, den gir stemme til en tenåringsjente i dagens Kina (dvs kanskje allerede gårsdagens; den omhandler slutten av nittitallet og kom første gang ut i 2002). Hovedpersonen og fortelleren heter det samme som forfatteren, og forordet gjør det helt klart at dette er en selvbiografisk roman, samtidig skriver hun: 'Mens jeg jobbet med boka, forsto jeg at det var en bok som gjenga min og hele min generasjons ungdomstid.' Så kan en selvsagt bare spekulere i hvor representativ beretningen er.

Jeg tror nok Chun Sue er ganske spesiell, hun er nemlig i sterk opposisjon til det etablerte, og lever et liv som også i vårt samfunn vil bli beskrevet som ganske outrert. Det er egentlig overraskende at noen tok sjansen på å utgi boken i Kina i det hele tatt, etter noen måneder ble den da også forbudt - noe som selvsagt bare hjelp på markedsføringen i Vesten (på norsk i 2004).

Chun Sue beskriver seg selv som en rocker eller pønker, hun går helst i svart og elsker å farge håret i oppsiktsvekkende kulører. (Om du nå tenker at omslaget til denne boken er usedvanlig misvisende har du helt rett!) Hun er seksuelt aktiv og fascinert av alt som er 'annerledes'.

Tekstens stil og komposisjon er forholdsvis enkel, noe som forsåvidt bare øker troverdigheten til beretningen. Samtidig er det åpenbart at det er en svært intelligent person som fører ordet, noe hun heller ike legger skjul på at hun ser på seg selv som.

Det er faktisk ikke vanskelig å forstå at kinesiske myndigheter ikke liker slike skildringer; holdningene og verdiene til Chun Sue passer dårlig med det strengt autoritære samfunnet som vel er basis i det kinesiske økonomiske vidunderet. Samtidig er det forbløffende å innse at Chun Sue kunne gått rett inn i et såkalt emo-miljø her i Vesten, noe som tydeliggjør de moderne medienes enorme påvirkningskraft og autoritære samfunnssystems økende problem med å disiplinere befolkningen.

Absolutt en bok å få med seg om en er interessert i litteratur fra Kina - eller i det kinesiske samfunnet for den saks skyld.

Dylan: Tarantula

2011-06-28T12:14:00.000+02:00

Dette er en av de bøkene det i grunnen er morsommere å lese om enn i, og det gir sannsynligvis også større utbytte. Det er nemlig vanskelig å etablere mening i den tekstmassen som vi får presentert her, selv om bruddstykker er greie nok er det vanskelig å tenke seg at noen, inkludert forfatteren, ville kunne gi en overbevisende utlegning av alt som finnes i denne - i omfang - forholdsvis beskjedne boken, som Dylan skal ha skrevet i sin mest produktive periode, dvs innenfor de fjorten månedene på midten av 60-tallet da han utga tre mesterverk på plate, se 'Dylankatalogen' min for årene 65 og 66.

Mens disse nevnte platene er høyst tilgjengelige midt i sin kompleksitet, virker denne boken altså nokså utilgjengelig, noe som kan forklare at Dylan midt i utgivelesprosessen ombestemte seg; han ville ikke utgi den. Dette bestemte han seg imidlertid for først da manus var overlevert trykkeriet, og så skjedde da det uunngåelige, kopier kom på avveie og Dylan innså etterhvert at den burde få en offisiell utgivelse også - noe i tråd med Bootlegserien hans med plater. Første offiselle utgivelse var i 1971.

Jeg mener at tekstene i Tarantula fungerer klart best som høytlesing i et litt animert selskap . Det er tekstenes musikalske plan som synes mest interessant, eventuell mening kan få komme i annen rekke, slik det selvsagt ofte fungerer mht musikktekster også. Prøv bare dette utdraget foran speilet:

first you snap your hair down & try to tie up the kicking
voices on a table & then the sales department people with
names like Gus & Peg & Judy the Wrench & Nadine with
worms in her fruit & Bernice Beatrice blowing her brains
on Burch & theyre all enthused over locker rooms & vege-
tables & Muggs he goes to sleep on your neck talking shop
& divorces & headline causes & if you cant say get off my
neck, you just answer him & wink & wait for some morbid
reply & the liberty bell ringing when you dont dare ask
yourself how do you feel for God's sake...
(Fra Guns, the Falcon's Mouthbook & Gashcat Unpunished)

Allerede i 72 kom en norsk utgave ved Jan Erik Vold, og han har fornuftig nok skrevet et etterord der han tar opp en del av de utfordinger han ble konfrontert med i arbeidet. Greit å ha snust på når en liker Dylan, antakelig lite interessant for andre...

Kinesiske smakebiter: Ma Jian: Beijing Coma

2011-06-27T18:42:00.000+02:00

Denne boken har jeg hatt forventninger til, men disse forventningene ble langt fra innfridd, og nå gir jeg boken opp - ganske nøyaktig halvveis i de nesten 600 tettpakkede sidene.

Jeg hadde forventninger fordi jeg har lest en utmerket reiseskildring av samme forfatter tidligere ('Rødt støv'), og fordi denne romanen så langt synes å være det mest ambisiøse litterære prosjektet mht å få beskrevet opprøret i Beijing i 1989. Det var dramatiske dager, og jeg regner med at alle som så tv-bildene av studenten som stilte seg direkte foran en tanks og utfordret den, vil huske dette resten av livet, det er bilder av en styrke lik de så mange av oss har fra ødeleggelsen av Twin Towers i New York.

Beijing Coma begynner noen år før de dramatiske døgnene på Den himmelske freds plass, og vi får bli godt kjent med hovedpersonen Dai Wei og studentmiljøet han ferdes i. Vi får også tidlig vite at han på fortellingens nåtidsplan, på begynnelsen av nittitallet, blir pleiet av sin mor og regnes som en 'grønnsak' uten mulighet til et fullverdig liv, etter at han ble skutt i hodet på kloss hold mot slutten av studentopprøret. Alt dette er vel og bra, men etterhvert begynner detaljnivået i framstillingen, samt en manglende spenningsoppbygging, å gjøre lesingen til en tung affære, så tung at jeg altså har gitt opp. Nå skal det samtidig sies at på de trehundrede sidene jeg har lest, mener jeg å ha fått innblikk i denne historiske hendelsen på et plan jeg sikkert ikke ellers ville fått, men når dette inkluderer gjengivelsen av selv de minste trivialiteter, som at X har vasket håret tirsdag morgen og Y har dårlig ånde onsdag kveld, så er det en minutiøs skildring som får Knausgård til å virke som en grovsmed og undertegnede til å falle i søvn! Utrolig nok er det knapt dynamikk i teksten, og jeg tror det skyldes den overdrevne detaljerte skildringen, samt kanskje det faktum at vi vet hvordan det går....

Tittelen på boken er noe av det mest interessante, og viser til viktige momenter i fortellingen på tre ulike plan: Beijing går i studentopprørets dager inn i en komaliknende tilstand der alt - en stakket stund - synes å kunne skje, mye pga den komapregete tilstanden til mange av de tusenvis av studenter som går til sultestreik, og fortelleren ender altså opp i et permanent koma. Det er selvsagt billig å antyde et koma hos leseren også, men det føltes i blant faktisk slik!

Coetzee: Age of Iron

2011-06-18T22:18:00.001+02:00

Denne romanen, utgitt i 1990, tar oss med til Cape Town i Sør-Afrika i 1986, da apartheidsystemet fortsatt eksisterte, men da det begynte å bli åpenbart at dets dager var talte. Det er en spent stemning, det er 'jernharde' timer og enkeltmenneskets verdi er i fare.

I sentrum for handlingen er en kvinnelig jeg-forteller, som da boken begynner nettopp har fått vite at hun er døende pga kreft i skjelettet. (Interessant parallell til innledningen av Slow Man.) Hun er hvit og dermed priviligert; i huset har hun hjelp av en farget kvinne, som også har barna sine boende der. I tillegg får en alkoholisert, husløs, hvit mann tilhold der, og slik sett blir denne eiendommen en miniutgave av hele samfunnet. Det er nok av spenninger mellom de ulike personene i huset, og de tiltar i styrke da en kamerat av hushjelpens tenåringssønn også slår seg til der.

De to tenåringsguttene forsvinner imidlertid, noe som fører til at fortelleren kjører hushjelpen inn i en svart bydel på leting etter sønnen, og tragedien begynner for alvor å ta form.

Sentralt i fortellingen er hovedpersonens refleksjoner rundt handlingene. Hun er nok i utgangspunktet en hvit liberaler, men blir utfordret kraftig både mht til holdning og tanker av personene rundt henne, slik at hun framstår mer og mer som en radikal person som tar klart parti også for personer hun egentlig ikke liker - samtidig er hun hele veien skeptisk til ensrettingstendensene hun ser i den svarte opposisjonen.

Coetzee har her skrevet en bok som jeg vil tro kan bli en klassiker, en flott komponert roman med en velfundert tematikk, og - som vanlig - i et stilsikkert språk som er en fryd å lese! Boken er oversatt til norsk med tittelen Jernalder.

Kinesiske smakebiter:Delisle: Shenzhen

2011-06-13T22:10:00.002+02:00

Denne har jeg vært inne på før, da jeg omtalte Delisles bok om Burma. Her er altså Delisle i Kina, dvs han kommer i desember 1997 til Shenzhen, like nord for Hong Kong, i forbindelse med et animasjonsprosjekt der. Shenzhen er ikke en hvilkensomhelst by, i følge Delisle selv var det på denne tiden den raskest voksende byen i verden, men samtidig blottet for alt annet enn det som var mest grunnleggende for byens vekst - at mennesker har andre behov enn maskiner er det ikke tatt hensyn til, og Delisle skildrer en tre måneder lang 'ørkenvandring', der det synes som om han selv føler han er i ferd med å bli sprø.

Helt fra starten av oppholdet, han er alene uten familie eller andre nære kjente, føler han seg dypt fremmedgjort, noe som er lett å forstå ut fra skildringen av en hverdag i et soialt tomrom, der selv oversetteren hans er ute av stand til å føre en noenlunde innholdsfylt samtale.

Her er likefullt humoristiske episoder midt i det dystre, som f.eks denne scenen (se stripe) der han kommer på jobb i en t-skjorte med det vietnamesiske flagget, og hans kinesiske kollega ender opp med å proklamere at han er redd for kommunister.

Shenzhen kom først på fransk i 2000, jeg har lest den engelske utgaven fra 2006, og i mangel av en norsk versjon anbefaler jeg denne.

Risa: Casanovas siste erobring

2011-06-10T19:38:00.000+02:00

Vi har vel alle en forestilling om at Casanova er en av historiens største forførere, og navnnet og myten lever i utsagn og popsang. I sin roman fra 2002, er ikke Einar O Risa ute etter å punktere disse vanlige forestillingene, men heller å bruke dem som springbrett til et fascinerende portrett over 600 sider. Ja, det er mye Risa har å fortelle om denne eiendommelige skikkelsen som snor seg gjennom de øverste soiale lag i 1700-tallets Europa - hvor han synes å ha vært nærmest overalt, bortsett fra i Norden.

Jovisst forfører han kvinner, en hel skokk, men det forutsetter at han har innpass i de miljøer der han kan treffe de som frister han mest, og for å komme innenfor må han utmerke seg, bli sett og helst ha penger. Og fpr å få dette til er han villig til det meste, han er en sann opportunist. Slik blir dette også et eksempel på den gamle lærdommen om at målet helliggjør midlene, men det viser også hvor gjerne publikum spiller med og lar seg forføre, om nødvendig av løse rykter

Teksten er på samme tid et forunderlig fascinerende portrett av en skikkelse og en tid, og en foruroligende tidløs skildring av menneskets evne til å utnytte sine rike evner til ren hedonisme. Samtidig skal det sies at Casanova definitivt er skildret som en sammensatt person, han er f.eks lett å såre og en estetiker på mer enn ett område.

Risas stil, med hyppig bruk av setningsemner og en del gjentakelser, må sies å passe svært godt til et såpass nærgående portrett; om en ikke kommer under huden på Casanovaskikkelsen kan en innbille seg at en er inne i både det ene og det andre hodet. Anbefales!

Matar: Ingen i verden

2011-06-05T13:53:00.000+02:00

Hendelsene i Libya denne våren fikk meg i gang med denne ganske ferske romanen (utgitt 2006, på norsk i 2007), fra et av de mange afrikanske landene jeg vet fint lite om. Her får vi komme nær et miljø i hovedstaden gjennom flotte miljøskildringer og en velformulert fortellerstemme, nyt innledningen selv:

Jeg tenker på den siste sommeren før jeg ble sendt bort. Det var i 1979, og solen var overalt. Tripoli glødet under sollyset. Hvert eneste menneske, dyr og insekt søkte desperat etter skygge, spredte grå flekker av nåde, nisjer i den overveldende hvitheten.

I 1979 er det ti år siden Gaddafi kom til makten, og jeg-fortelleren er 9-år - og det er niåringens opplevelser vi stort sett får servert, dvs slik den voksne jeg-fortelleren velger å framlegge det selvsagt. I hovedsak holder den voksne fortelleren seg skjult, som da vi får beskrevet morens sykdom, som pussig nok blir verre dess mer 'medisin' hun bruker, og vi lesere skjønner det niåringen ikke har forutsetninger for å skjønne - at det er snakk om illegale drikkevarer som det altså er flere gode grunner til å kamuflere som medisin. Men noen ganger får vi direkte kommentarer fra den voksne fortelleren, som når han forteller at han nå bor i Egypt, landet som produserte de såpeseriene for tv som surret og gikk hjemme hos dem da han var ni.

Far til fortelleren er knyttet til et lite opposisjonsmiljø, og i teksten blir avsløringene og fengslingene av blant annet fortellerens far, viktige spenningsmoment. Faren slipper fra det med grundig juling, men faren til en nabogutt blir regelrett likvidert, og fortelleren opplever denne henrettelsen direkte på tv! Dette er selvsagt en usedvanlig sterk scene som i seg selv forteller at Gaddafi ikke kan være en god leder. Vi skjønner også grunnlaget for dagens sterke opposisjonsbevegelse.

Hisham Matar var selv ni år i 1970, og det er all grunn til å tenke at boken er basert på hans egne opplevelser. Jeg funderte en stund på hvordan moren kunne være hektet på alkohol i et land hvor varen er forbudt og må handles på svartebørs, men så leste jeg i hos Wikipedia (engelsk versjon) at familien bodde i New York en periode pga FN-oppdrag, og så falt den brikken på plass og understreket samtidig at det antakelig er sterke islett av selvbiografi her. Uansett er det en tekst som jeg sterkt anbefaler!

Oksanen: Utrenskning

2011-06-01T13:13:00.000+02:00

Jeg leste for noen måneder siden Stalins kyr, og ble egentlig litt skuffet i forhold til de godord og priser som er knyttet til bokens forfatter, Sofi Oksanen. Jeg fikk da raskt kommentarer om at jeg måtte gi forfatteren en ny sjanse; Utrenskning er en bedre roman. Etter nå å ha lest denne, må jg si meg enig i dette - og det er lettere å forstå hypen rundt forfatteren.

Jeg synes det meste er av et annet format i denne boken; komposisjonen er mer raffinert og elegant, skikkelsene mer interessante og - ikke minst - historien(e) appellerer mer til denne leseren. Jeg synes det er et annet perspektiv over denne teksten, den belyser viktige historiske begivenheter på en både fengende og innsiktsfull måte og fungerer derfor som en underholdningsroman av høy klasse. Ta bare måten Tsjernobylulykken blir beskrevet, brått går det opp for en hvor prisgitt vi er hvilke holdninger myndighetene har til slike grenseløse begivenheter.

Fortellingen er bygget opp rundt to kvinner som møter hverandre på meget spesielt vis, den yngste, Zara, ligger tilsynelatende livløs utenfor huset til den eldste, Aliide. Så får vi vekselvis historien til begge kvinnene gjennom ulike tilbakeblikk, helt tilbake til Aliides oppvekst på 30-tallet. Det viser seg at det er langt fra tilfeldig at Zara har oppsøkt nettopp Aliida, de er i nær slekt. Uten å røpe for mye - for fortellingens trillerpreg tilsier at det er en fordel å ikke kjenne til en del viktige brikker - kan jeg røpe at uforløst kjærlighet er en svært viktig drivkraft i intrigen.

Den absolutt mest fascinerende skikkelsen i teksten er Aliida. Hun viser seg å være en svært sammensatt person, følelsesmessig temmelig forstyrret, noe som er godt motivert gjennom hendelsene vi får innsyn i gjennom tilbakeblikkene, og som viser at komposisjonen har en hensikt utover forfatterens eventuelle ønske om å briljere med sin fortellerteknikk. Unn deg denne leseopplevelsen!

Kinesiske smakebiter: Zhang Xianliang: Den halve mannen

2011-05-26T18:55:00.002+02:00

Jeg leste og omtalte nylig Grass Soup av samme forfatter, og fikk lyst til å lese mer - da jeg allerede hadde hatt Den halve mannen av samme forfatter i bokhyllen en stund. Så viser det seg, pussig nok, at denne siste er en slags oppfølger; vi følger hovedpersonen fra forrige bok videre utover på sekstitallet, da ensrettingen var minst like sterk, i og med kulturrevolusjonen, men da det var en bedring materielt og ikke minst ernæringsmessig. Når jeg skriver 'pussig nok', er det fordi denne er utgitt lenge før GS, dvs på midten av 80-tallet, men rent kronologisk tar den altså for seg et senere tidsrom. Nå er jo ikke dette akkurat noe særsyn i den litterære verden, men det var rart at jeg tilfeldigvis fikk historien kronologisk riktig.

Når vi møter hovedpersonen Zhang (!),altså samme navn som forfatteren og for meg et utilslørt tegn på at basis er selvopplevd, er han fortsatt internert, men nå med en posisjon i leiren - og dermed i en livssituasjon der ikke hver dag bare er en kamp for å overleve.. Der er også en avdeling for kvinner, og mennene benytter selvsagt enhver anledning til en flørt, dvs at Zhang er, i følge han selv, ikke med på hverken å flørte eller fortelle groviser på sengekanten om kvelden. Men så kommer han tilfeldigvis over en av kvinnene mens hun tar seg et bad utendørs. Han blir helt fjetret, men selv om han forstår at hun ikke er avvisende mot han, ender det med at han stikker av. Bildet av denne nakne kvinnen lever godt i minnet hans, så godt at selv om de i mange år etterpå er i forskjellige leire, vet han straks hvem det er da de møtes igjen, noe som ender med ekteskap da de er blitt vanlige borgere.

'Den halve mannen' er i teksten en metafor for problemer hovedpersonen har i ekteskapet, men kan nok også leses som en allegori over et samfunn der mennesket egentlig ikke har lov til å eksponere/utvikle sine individuelle sider. Om de slipper ut av fengselet må de fortsatt forholde seg til et samfunn der enhver handling kan bli møtt med mistenksomhet, som det å lytte til radio! Begge disse romanene av Zhang Xianliang har gitt meg økt innsikt i dyptliggende kulturelle forskjeller mellom det kinesiske samfunnet og vårt, og det gjennom godt fortale historier. Ender så hovedpersonen 'opp som en halv mann'? Jeg synes du skal lese selv og finne ut det, jeg tror ikke du vil angre!

Bob Dylan 70 år!

2011-05-23T19:31:00.002+02:00

I morgen, 24.5.11, (skal en komme langt fram i køen av gratulanter er det bare å tjuvstarte!) blir Bob Dylan, eller Robert Zimmermann - som han egentlig heter- 70. Nok et tegn på at det stort sett bare er nostalgien igjen av 60-tallet, da han ble kjent som den viktigste kunstnerstemmen i sin generasjon, noe som fort skapte forventninger han antakelig hverken kunne eller ville innfri, men som kanskje var viktig for det spekteret han har dekket gjennom karrieren, Tekstmessig var han nok aller mest interessant på 60-tallet. men som låtskriver og turnéartist har han vært i øverste divisjon det meste av tiden.

Det finnes selvsagt et vell av tekster om Dylan etterhvert, og jeg skal ikke late som jeg kan vurdere hva som er best, men begrense meg til å trekke fram noe som kan være et utgangspunkt om du har lyst til å vite noe mer om Dylan Det viktigste han har skrevet selv, utenom sangtekstene selvsagt, er nok Chronicles, volume one, første del av en bebudet trebinds selvbiografi. |Den er springende og fascinerende med mange scener fra ulike epoker i livet hans, og det er bare å håpe at de to neste bindene også kommer, og for det vi vet ligger de gjerne klare i en bankboks...

Down the Highway er en ganske fyldig, men samtidig lettlest biografi. Den fikk ganske mye skryt da den kom for 10 år siden, og inneholdt visse avslørelser, som at Dylsn hadde vært gift en gang mer enn det som var kjent på den tiden. Selv satte jeg pris på at den forteller en god del om plateinnspillingene. Ulempen i dag er selvsagt at den er blitt ti år gammel og sånn sett ikke har med f.eks de tre siste studioplatene.

Om en vil se næ rmere på Dylans tekstunivers, er f.eks Erling Aadlands bok And the Moon is High interessant Han ser bl.a. på en av de mange flotte låtene fra mesterverket Blonde on blonde: nemlig Absolutely Sweet Marie.

Jeg foretrekker imidlertid stort sett å lytte til Dylan, og da blir det naturlig nok stort sett gjennom platene. Om en drøy måned kommer han imidlertid til Bergen, og billetten er på en trygg plass!

Mens vi venter har jeg tenkt å bruke spalten 'Har du hørt?' utelukkende til Dylanplater som kan anbefales. Om en vil ha en eller flere 'best of', anbefaler jeg 'Biograph' som har god dekning av perioden 62-85 på tre cd-er med til sammen 53 låter.

Lyrikk på en søndag: Sverige

2011-05-22T22:27:00.001+02:00

Ann Jäderlund ble jeg oppmerksom på for et års tid siden, takket være andre bloggere. Da jeg reiste til Göteborg i fjor sommer var jeg innstilt på å skaffe meg i alle fall en av diktsamlingene hennes, og jeg endte opp med Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar, utgitt i 2009.

Samtidig forstod jeg at lyrikken er like marginalisert som her i landet; jeg var i alle fall i fire bokhandlere før jeg fant nevnte samling, og kunne ved selvsyn konstatere at lyrikksamlingene, i den grad de hadde noen, var av det mest bortgjemte. Rart lyrikken ikke selger, hva!?

Att förstöra alla former.

När kvällen skymmer kommer

de tilbake igen. Och söker

efter det. Förbi rad efter rad

på djupet. Och in i bredden

av det. Överallt strömmande.

Också i svackan. Och upp

allt vad som kunde

förmodas vara det.

Allt som rinner till. Och därför

sägar man. Att när

en människa dör lossnar

alla hennes händelser.

Rorgemoen: Purkene snudde seg

2011-05-22T15:44:00.000+02:00

Denne debuten, utgitt i 2009, har fått mye positiv omtale og har bl.a blitt karakterisert som vittig, på vaskeseddelen står det til og med 'svært vittig.'

Joda, Kjersti Rorgemoen fortjente utvilsomt rosende omtale for denne tynne boken på ca 80 sider med 24 tekster, kalt notat (hvorfor ikke rett og slett kortprosa?) - hun skriver godt og underfundig, og er et nytt tegn på at det er mange lovende unge forfatterspirer i dette landet. Men skal noe fortjene betegnelsen 'svært vittig', bør vel leseren helst begynne å le høyt for seg selv, og det gjorde iallefall ikke denne leseren. Nå er selvsagt humor en vanskelig størrelse, og mange andre kan jo ha ledd seg skakke for det jeg vet, men jeg tviler ærlig talt på at de fleste går lenge enn til humrestadiet når de følger eg-personen Marta Bekk i ulike situasjoner. Hennes opplevelser er den røde tråden i disse korttekstene, som er vel verdt å lese!

Kinesiske smakebiter: Zhang Xianliang: Grass Soup

2011-05-19T10:12:00.001+02:00

I forrige utgave av ukeavisen Dag og Tid (13.5), var det en interessant tekst om en bok av professor Frank Dikötter, i engelsk utgave heter den Mao's Great Famine og skal inneholde den til nå grundigste beskrivelsen av sultkatastrofen i Kina på overgangen mellom femti- og sekstitallet, der titalls millioner skal ha dødd som en direkte følge av myndighetenes mislykte jordbrukspolitikk.

Denne romanen kan sies å være en skjønnlitterær versjon av den samme katastrofen, den er nemlig basert på Zhang Xianliangs egne dagboksnotater fra den tiden, da han også satt fenglset av politiske årsaker. Han var internert i 22 år, men har i dagens Kina etablert seg som en kjent forfatter. (På norsk finnes Den halve mannen, har ikke sett at den vi ser på nå foreligger på norsk.) Grass Soup, som kom ut første gang i 92, på engelsk to år etter, må sies å være en dokumentar-roman; den inkluderer deler av de nevnte dagboknotater som en innledning til hvert kapittel, og jeg synes det er høyst forståelig at forfatteren trengte tid før han skrev denne boken, for at han i det hele tatt overlevde må være et aldri så lite under. De internerte blir selvsagt (!) satt i hardt arbeid, i perioder opp til 18 timer dagen (!), og føden består i stor grad av denne 'gress-suppen' som tittelen refererer til, en kinesik vri på 'suppe på en spiker'- konseptet. Parallelt med de umenneskelige fysiske forholdene, utvikles et angiversystem, der det blir forventet at alle har noe å rapportere om minst to andre personer, slik at ingen kan stole på hverandre. Å holde seg for seg selv var heller ingen reell mulighet, det var msitenkelig i seg selv da alle innbyggerne tilhørte ulike grupper som alle var viktigere enn enkeltmennesket.

Dette høres selvsagt ut som usedvanlig dystert lesestoff, men pussig nok er det ikke det - forfatterens evne til å overleve henger sikkert sammen med det han også formidler i boken; aldri la seg synke ned på det nivået som systemet inviterte til, men i stedet beholde sin stolthet som et suverent individ - og i tillegg ikke gi slipp på sin humoristiske sans. Anbefales!

17.mai i Bergen!

2011-05-18T19:15:00.001+02:00

Lyrikk på en søndag: Norge

2011-05-15T22:59:00.002+02:00

Bai fortsetter sin utrettelige kamp for lyrikken, og ære være henne for det, det minste en kan gjøre er å være med! Nå er konseptet å dra rundt i verden, og vi begynner rimelig nok på hjemmebane.

Når jeg skal trekke fram en norsk dikter er det mange jeg kunne tenke meg å stoppe opp ved, men det er likevel gode grunner for at det må bli Jan Erik Vold. Jeg føler ingen andre har gjort meg mer begeistret for lyrikksjangeren, det er grunn god nok. Men i tillegg vet jeg heller ikke om noen andre som bruker det musikalske på like flott vis som Vold - og da tenker jeg selvsagt først og fremst på framføringen av

diktene. En har i grunnen ikke opplevd Vold fulllt ut før en har hørt han, og gjerne sammen med (jazz)musikere. Den diktsamlingen som jeg setter høyest er nok Mor Godhjertas glade versjon. Ja som kom så tidlig som i 1968. Og året etter kom mange av disse diktene på plate i versjoner sammen med Jan Garbareks kvartett, platen heter Briskeby blues.

FUNNY

Tenk at jeg er født

-hvor urimelig

det er at jeg skulle bli født, jeg

født i Oslo den attende oktober nittenhundredeogniogtredve

etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg

født som guttt, veiende

4100 gram, sunn og frisk, født

medio oktober (visstnok

på en onsdag) altså unnfanget i

januar bør det bli, at det ble jeg

som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle

som fant veien fram og var først (eller den foretrukne

om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da

til den rene usannsynlighet

grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg

det skulle nedlegges grunnstein for

der og da, hvem kunne ant noe slikt januar 39? jeg Jan Erik

Vold blindt umælende allerede i gang

med å samle sine bokstaver og celledele seg

gjennom morula og blastula til et froskevesen

sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så

oktober s.å. være klar

til å presse seg ut til menneske - har jeg forresten fortalt

vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44

oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr

nedover moderens nave, det var pga hennes smale

bekkenparti, derav vår smukke hodeform

(sies det) - at denne statistiske så godt som

umulighet, sjansene mindre enn en milliard, har gått bort

og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG!- dette

tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greitt

å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:

SORRY BRØDRE, DET BLE MEG

JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

David B: Nocturnal conspiracies/Epileptisk

2011-05-15T16:15:00.000+02:00

Dette er en samling av forfatterens drømmer i tegnet utgave, 19 i tallet og fra et tidsrom på 15 år; 1979-94. Som drømmer flest er de stort sett ganske absurde og krever tolking for gi mening, og her føler jeg meg som leser litt for mye overlatt til meg selv, jeg har ikke kjennskap til forfatterens liv og bakgunn som kan være en forutsetning for rimelige tolkinger. Jeg ønsker meg derfor en tolking/kommentar fra forfatterens side, men må nøye meg med kommentarene til tegningene mht hva han drømmer. Tegningene er både flotte og sterke, her er f.eks lik som gjør vel så sterkt inntrykk som hadde de vært fotografert, og de mange marerittaktige scenene blir vel ivaretatt av svart/hvitt tegninger ilagt ulike blåfarger; det nattlige er i høyeste grad til stede også i tegningene.

Denne samlingen kom på fransk i 2005, mens jeg har lest den engelske utgaven fra 2008. Det David B vel er mest kjent for - og det med rette, er imidlertid Epileptisk.

Dette er en fabelaktig skildring i rene svart-hvitt tegninger av hans egen familie med vekt på storebrorens epilepsi. Han bruker tegneseriemediet med stor bravur for bl.a å gi en framstilling av brorens kamp med sine indre demoner, en framstilling som får fram aspekter som kanskje verken tekst eller fotografier kunne klart på samme måte eller med tilsvarende effekt. Den kom opprinnelig ut i seks bind på fransk i årene 1996-2003, i ett bind på norsk i 2007. Den regnes som et hovedverk blant nyere tegneserieromaner og må være obligatorisk lesning for alle med interesse for god tegneseriekunst, og kan antakelg gi mye til mange som vanligvis ikke finner mye av interesse innenfor denne sjangeren også!

Roth: Nemesis

2011-05-14T14:21:00.000+02:00

Philip Roth er en virkelig nestor i amerikansk litteratur; 78 år gammel og med en rekke vesentlige utgivelser bak seg, selv har jeg lest fire av bøkene hans tidligere, deriblant gjennombruddsromanen Portnoy's Complaint, som kom i 1969. Ulikt mange andre amerikanske forfattere er det stort sett ikke mursteiner vi får servert fra Roth, derimot er han nærmest årvisst ute med en ny bok, og utgivelsene har kommet tettere med stigende alder! Han har tydeligvis mye å fortelle, og kjekt er det når det gjøres så kunstferdig som han gjør det! Den forrige jeg leste var fine Everyman fra 2006, men nå er det Nemesis (lite original tittel, men la ikke det skremme deg!) fra i fjor vi skal se på.

Som så ofte hos Roth er utgangspunktet Newark i New Jersey, og vi er tilbake i tiden for andre verdenskrig. Hovedpersonen, Eugene (Bucky) Cantor er 24 år gammel og har så dårlig syn at han ikke er tjenestedyktig. Det plager han at de beste vennene drar i krigen mens han selv må bli hjemme. Han kompenserer ved å være engasjert trener for guttene i strøket, og finner trøst og oppmuntring hos kjæresten, Marcia. Så kommer tragedien veltende i form av en polioepidemi. Mange blir syke,spesielt unge gutter, og noen dør også. Mye mot sin vilje lar Eugene seg overtale til å dra fra byen og i stedet jobbe resten av sommeren på et leirsted hvor kjæresten allerede er, men han har store kvaler; han mener han svikter guttene som må bli igjen i byen Det går ikke lenge før polioen, som de på denne tiden - i 1944 - verken visste smittekildene til eller hadde vaksine mot, dukker opp også på leirstedet. Eugene er overbevist om at det er han som har brakt smitten med seg, og starter en dommedagsprosess mot seg selv.

Fortelleren i boken er en av guttene som Eugene trente og som selv fikk polio. De treffer hverandre igjen i 1971, og slik får fortelleren høre Eugenes historie, Denne halvveis utenforstående fortelleren muliggjør en tydelig kritisk holdning til Eugenes måte å takle det hele på, og gjør at den viktige framstillingen sentrert rundt spørsmål som ansvar og skyld får en ekstra dimensjon. Dette er en lettlest bok rundt sentrale etiske problemstillinger og anbeles varmt. Unn deg litt Roth!

HJELP, innlegget forsvant!

2011-05-13T23:11:00.001+02:00

I går, torsdaag 12.5, la jeg inn en omtale av Philip Roths siste roman, Nemesis, men nå er det borte, også i mitt eget arkiv! Er hele gårsdagen forsvunnet her på blogspot?!Hva skjer- og kan en selv gjøre noe mht dette? Noen som vet?

Stafett!

2011-05-11T21:29:00.000+02:00

Dispolitteraten har startet en stafett. Tehme Melck var først ut, deretter Steinar Lillehaug , Janke og Knirk. Nå har stafettpinnen blitt overlevert meg. Oppgaven er å plukke ut et nytt avsnitt fra en første person-fortelling som passer til å drive fortellingen framover. Her følger historien med min påbyggede tekst:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli – frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år…forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten. På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do. Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: “Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går” til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre. Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv.

Men nå var dagen over og jeg kunne kjenne klærne som om de var stivnet på meg mens jeg gikk sammen med de andre tilbake til husene. Overallen som var det eneste vi fikk utenom en genser, og jeg hadde hørt noen si at det bare ville bli en litt tykkere genser til vinteren, og det var alt. Og vi sto i kø for å komme inn og vaske oss i dusjen, og ingen fikk ta av seg før de var inne i dusjrommet, og da jeg endelig kunne ta av meg overallen, var den som en kald klump av gjørme.

Jeg sender pinnen videre til Bai

Søndagsdiktet: V

2011-05-01T22:58:00.001+02:00

Bai har kun en oppgave til oss i dag: Presenter et vårdikt!

Jeg fant følgende hos svenske Ann Jäderlund:

Ömtåligt kryper våren in mot husväggen och de
mörka resterna. Den breddar sig
in överallt. Genom glaset fönstret.Försvinner över allla golv.
Grönsyrligt och andas. Går med en fågel. Bland kvistarna alla räcken.
Under busken och andas.

( Fra 'Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar', 2009)

Kinesiske smakebiter: Karlsen: Min søster Nina er født i Kina

2011-05-01T11:47:00.000+02:00

Jeg driver og rydder i kjeller og på loft i forbindelse med at huset skal selges, (visning om en uke!), og da dukker som kjent mye opp - alt som ikke er stjålet eller brent.

En av mange bøker som kom fram igjen er denne fine boken utgitt i år 2000, som kan være til god hjelp for å forberede spesielt søsken på hva det vil si å adoptere - spesielt fra Kina. Språket er tilpasset barn, men får like fullt fint fram sentrale forhold ved det kinesiske samfunnet og hvordan en adopsjonsreise kan være. Boken er rikt illustrert med fine foto som sier mye i seg selv!

Grimsrud: Søvnens lekkasje

2011-04-25T22:45:00.001+02:00

Etter nylig å ha lest En dåre fri, fikk jeg lyst til å lese Søvnens lekkasje fra 2007, nok en bok fra Grimsrud med en fantastisk tittel. Det er en fin tekst, men den blekner noe målt mot En dåre fri, så jeg skulle gjerne sett at jeg hadde lest dem i utgitt rekkefølge.

Her er det er snarere snakk om mange løst sammensatte tekster enn en tekst, det hele bundet sammen av fortellerens opplevelser, mye av det drømmepreget - og det er nærliggende å tolke nettopp det drømmeaktige som lekkasjene fra søvnen. Det drømmeaktige blir dessuten framhevet ved at noen overskrifter går igjen, som 'Telefonen ringer'.

Her er noe som er ganske innovervendt og lett kan oppleves som å peke fram mot En dåre fri, men det blir aldri så intenst her, antakelig fordi Grimsrud opererer med personer utenfor fortelleren som i den siste boken er blitt til ulike sider ved jeg-personen. Noen av disse personene er hentet fra kjente verk i verdenslitteraturen, Forbrytelse og straff er spesielt mye brukt, men også verk som Sult og Mens vi venter på Godot er trukket inn.

I tillegg har vi her et klart blikk mot verden og da spesielt det bekymringsfulle ved klodens helsetilstand:
'Hvis jeg konsumerer mye, går det da bra for verden? Hvis jeg konsumerer mye, går det da dårlig for verden? Det er den virkelige problemstillingen..'
Et slikt samfunnsperspektiv er selvsagt prisverdig nok, men jeg lurte lenge på om det ikke svekket teksten. Mot slutten synes jeg imidlertid det oppstår en slags syntese av de ulike planene, det hele svinger! Les selv!

Kinesiske smakebiter: Tong: Binu

2011-04-16T18:47:00.000+02:00

Dette er en ganske fersk, kinesisk roman (2006, norsk utgave 2008) som er basert på gamle historier eller myter, mao bearbeidet folkediktning. Nå kjenner ikke jeg forelegget, og vet ikke hvor store friheter forfatteren Su Tong har tatt seg, men det er da heller ikke det viktigste i mine øyne, resultatet, en medrivende velfortalt tekst er uansett langt mer betydningsfullt.

Historien tar utgangspunkt i et gammelt forbud mot å gråte:
'så snart et barn kunne gå, fikk det ikke lov til å gråte mer.'
Å stenge gråten inne på denne måten fikk enkelte barn til å gi:
'avkall på gleden ved å stå oppreist mot retten til å gråte.'
Det førte også til stor oppfinnsomhet mht å la tårene komme ut andre veier enn den vanlige, slik at f.eks
'Jenter med store ører lærte å felle tårer gjennom dem'
Tekstens hovedperson introduseres bl.a slik:
'Binu gråt på den mest klønete måten.'
Så selv om hun ellers ikke synes å ha noen spesielle lyter, er hun derfor en taper, noe som preger fortellingen - uten at den av den grunn blir dyster. Det skyldes kanskje den både detaljerte miljøskildringen og en sympatisk innstilt forteller, som får dette fjerne bondesamfunnet til å tre klart fram for oss.

Binu gifter seg i tidlig alder med Qiliang, men hvetebrødsdagene er knapt unnagjort før han blir utkommandert til å være en av mange arbeidere i byggingen av den kinesiske muren - og det trenger ikke være intendert, men det slavemessige ved dette står fram som en forløper mht situasjonen for dagens kinesiske fabrikkarbeider som slaver både for myndighetene og oss vestlige forbrukere - (og om noen syntes dette smakte av moralpreken er jeg fornøyd). Utsiktene til at Binu og Qiliang skal få se hverandre igjen er dårlige, men Binu gir ikke opp, i stedet legger hun i vei - og det meste av teksten handler om hennes strabasiøse og opplevelsesrike ferd. Anbefales!

Conrad/Anyango/Mairowitz: Mørkets hjerte

2011-04-13T13:35:00.001+02:00

En fantastisk flott tegneserieroman som ivaretar den uhyggelige, marerittaktige stemningen i Joseph Conrads klassiske roman Heart of Darkness. De flotte svart-hvitt illustrasjonene må få mye av æren for at dette har blitt en særdeles vellykket adapsjon; de kler teksten utrolig godt, og de er komponert slik at en nesten føler det er en film en ser på. Men også mht selve teksten er det gjort heldige grep. Foruten at teksten er komprimert, har David Zane Mairowitz bearbeidet teksten ved å bringe deler av Conrads dagbok da han reiste i det området handlingen foregår i (Kongo) fint inn i teksten. Dette er igjen fulgt opp av tegneren Catherine Anyango, ved at hun har valgt å la forfatter (Conrad) og forteller (Marlow) i historien smelte sammen. Dette får hun til ved å bruke Conrads velkjente ansikt som modell. Anbefales!!

Tirsdagsdiktet: U

2011-04-12T18:05:00.000+02:00

Ukens lyriske utfordringer fra Bai:

1. U står for underleggjering, altså det som ifølgje den russiske formalisten Victor Slovskji er formålet til det poetiske språket. Det poetiske språket, eller lyrikkens språk skil seg frå det språket vi bruker til dagleg. Det daglege språket er ei verktøy som er automatisert, og vi tenker ikkje så nøye over korleis språket blir brukt. Men det poetiske språket er annleis, og det at språket er annleis gjer at språket blir underleg. Ein blir tvungen til å lausrive seg frå den automatiserte språkbruken ein til vanleg har, og oppleve det underlege språket på ein ny måte. Og dette er eit av formåla til diktinga. Oppgåve 1 blir derfor: Presenter eit dikt, kor denne underleggjeringa av språket blir spesielt tydeleg for deg.

2. I totalitære statar med ytringssensur, oppstår det gjerne eit fenomen som heiter undergrunnslitteratur, altså litteratur som tek opp spørsmål det elles ikkje er lov til å snakke om i det offenlege rom. Kjenner du til eit dikt som representerer undergrunnslitteraturen? I så fall, presenter det.

3. Presenter eit dikt av ein diktar på U

Ad 1: Jan Erik vold tydeligjør underligheten underfunderlig i
'Om kriveligheten'

– kriveligheten

sier du, kriveligheten
er mye kriveligere
enn virkeligheten, syns

du ikke? Jo, det er vel
så, svarer jeg, men
virkeligheten
er nå virkeligere

da. Du sier: hva
hjelper det
mot kriveligheten, så
krivelig som den er

Fra Kykelipi, (1969)

Ad 2: Da jeg for første gang var i Praha, sommeren 89, kort tid før muren falt, var det en svær plakat ved hovedgaten med teksten: 'Med Sovjetunionen til evig tid'. Så var det like under skrevet med tusj: 'Men ikke et sekund lenger!'
Det er kanskje drøyt å kalle det et dikt, men det er definitivt undergrunn - og hvilken humor!

Ad 3: Tor Ulven.(1953-95) Dette er et forfatterskap jeg har lyst til å bli bedre kjent med, det synes å åpne dører mot et like dystert som interessant univers:

En omvendt-
gribb
holder til huse
inne i oss, svirebrødre
Den eter
alt som er nyfødt, alt
som ikke vil ligge
i ro.

Inne i gribben
er det solskinn.

Fra Etter oss, tegn (1980)

Kinesiske smakebiter: Lin/Willgohs: Kinesiske folkeeventyr

2011-04-10T20:38:00.002+02:00

I dag fylte adoptivdatteren min fra Kina 10 år, og det føles i den anledning ganske naturlig å anbefale denne fine samlingen av kinesiske eventyr.

Feng Xian Lin er oppvokst i Kina, men har bodd i Norge siden 1996. Ved siden av å være redaktør og oversetter for de seks historiene i boken sammen med Jan Erik Willgohs, er hun også en av tre illustratører i boken. Og det er de mange og flotte illlustrasjonene som gjør dette til en spesiell og vakker bok.

Vi har kost oss gjennom boken flere ganger og anbefaler den varmt.

Mandagsdiktet: T

2011-04-04T11:23:00.001+02:00

Bai trosser vond rygg og gir oss følgende oppgaver:

1. Eit tablå er eit omgrep som er inspirert av biletkunsten. Eit tablå er noko som viser fram ein situasjon. I litteraturen finn vi det oftast brukt i dramatikken, som eit levande oppstilt bilete, med form som eit maleri. Vi kan også finne det i lyrikken. Nokre dikt maler eit bilete, eller eit tablå. Vis fram eit slikt dikt.

2. Tid er noko som ofte blir tematisert i diktform. For kva er tida, og korleis er forskjellen mellom den subjektive opplevinga av tida og tida som verkeleg går? Presenter eit dikt som - på eit eller anna nivå - tematiserer tida.

3. Presenter eit dikt av ein forfattar på T

Ad 1 og 2:
Det slår meg at oppgave 1 og 2 kan sees i sammenheng fordi den første viser til ønsket om å kunne fryse øyeblikket, mens den andre viser til at alle øyeblikk er forgjengelige - sånn sett er det snakk om spenningen mellom det statiske og det dynamiske. Jeg tviler på at dette kan uttrykkes bedre enn Jan Erik Vold gjør i følgende kortdikt:
dråpen

henger der

ikke

(Fra spor, snø 1970)

Ad 3: jeg har ikke lest mye av Helge Torvund, men jeg har likt det jeg har sett, som dette:

Kva skjer når våren kjem?

Eit alvor ler

den grøne låtten sin.

(Fra Opp i dagen 2005)

Gunnerud: Byen med det store hjertet

2011-04-03T21:51:00.000+02:00

Dette er den første krimboken jeg har omtalt i denne bloggen, naturlig nok siden jeg nesten har sluttet å lese krim. Jeg sier 'sluttet' fordi jeg tidligere leste - eller kanskje det passer bedre å si 'konsumerte' - en god del krim, som tidtrøyte, på linje med tv, som jeg forøvrig også nesten har sluttet å bruke tid på, fordi det sløver og livet er for kort til ikke å prioritere hva tiden skal gå til. Og hvis du nå vil kalle meg åndssnobb tar jeg det som et kompliment, men faktum er at jeg hovedsaklig beveger meg innenfor det vi kan kalle populærkulturen, som heldigvis er svært mangfoldig

Av og til kan det være både godt og nødvendig med noe som krever ekstra liten innsats, uansett hvilken del av fordøyelsesystemet det er snakk om, og nå fikk jeg - i en periode der stresslampen for meg for lengst lyser rødt - plutselig lyst på en krim. Valget falt temmelig tilfeldig på en to år gammel bok av en forfatter som jeg forstår har opparbeidet seg en liten menighet. Men jeg får bare lyst til å banne i kirken, for dette var omtrent like kjedelig som en burger fra de du vet. Historien er syltynn, men teksten er like fullt på over tre hundrede sider. Det er langt mellom de friske salatbladene i språket, men rikelig med vomfyll. Jeg orker ikke skrive mer om denne tomme teksten, jeg må i gang med noe med substans.

Rishøi: Historien om fru Berg

2011-03-29T12:31:00.000+02:00

Denne lille novellesamlingen, inneholdende fem tekster, har blitt møtt med unison jubel, slik også hennes første samling, La stå!, ble mottatt for noen år tilbake. Jeg fikk imidlertid ikke helt fot dengangen, og det gjør jeg ikke nå heller, med ett unntak; den siste novellen i samlingen.

Bevares, de andre tekstene er slett ikke dårlige, Ingvild Rishøi skriver godt, hun kan komponere en historie og har gode miljø- og personkarakteristikker - hun kan i det hele tatt håndverket. Så hva er så problemet? Jeg skal forsøke å forklare det ved å se litt nærmere på en av novllene, ' The Life and Death of Janis Joplin'.

Denne teksten står midt i samlingen, og er den nest lengste. Hovedpersonen/fortelleren er en jente som har en slående ytre likhet med sangeren Janis Joplin. Etter at hun blir oppmerksom på dette, begynner hun å lytte på Joplins sanger og blir helt oppslukt av den intense stemmen. Hun setter seg likevel ikke inn i Joplins liv, noe som ville vært vanskelig for henne da hun ikke kan lese. Hun får derfor sjokk da hun mot slutten får rede på at Joplin er død. For denne leseren ble historien svært forutsigbar, det er nemlig flere ledetråder, som at hovedpersonen driver med et ikke ufarlig arbeid -trerydding - og en stor furu står og venter... Når hun skal felle den går ikke det så greit...mao, det en forventer vil skje skjer også. Riktignok utvikler det seg gjerne mer alvorlig enn forventet, men siden samlingens tekster må sies å være komponert i moll, blir egentlig det også som forventet. Jeg savner noen brudd, noe som gir et løft - de fire første tekstene blir noe flate i mine øyne.

Den siste teksten -'Jentene mine' - som forøvrig også er den lengste teksten, står derimot fjellstøtt i all sin tristesse. Her er det da også brudd som det holder, og denne novellen alene varsler om at det er grunn til å følge Rishøi framover.

Stueland: Brått revet bort

2011-03-23T22:13:00.001+01:00

Denne boken, som ble utgitt i 2006, er en bok av det slaget som egentllig unndrar seg enhver kategorisering - og forlaget har klokelig latt være -fordi den er så mangfoldig, den inneholder en rekke ganske ulike tekster, fra korte notiser til lengre essay. Det hele framstår som et overflødighetshorn, på linje med Jan Erik Volds Entusiastiske Essays fra 1976, om noen kjenner den! Poenget mitt med å vise til den her er også for å trekke veksler på Volds pragmatiske bruk av essaybegrepet ; jeg drister meg til å kalle Stuelands bok en essaysanling, aelv om den altså bare delvis kan sies å være det.

Espen Stueland er født i 1970, og var altså bare midt i tjueårene ved utgivelsen av denne sprenglærde tekstsamlingen, men var for lengst etablert både som lyriker og kritiker. Tar jeg ikke mye feil er det den samme Espen Knausgård studerer sannen med i Bergen, og som presenteres på følgende vis på s..265 i Min kamp 5: 'Bortenfor, ved siden av trappen, stod en på faget og røykte. Han så opp på meg med det samme, lot deretter blikket gli videre. Han het Espen, visste jeg, kom rett fra gymnaset, og selv om han ikke hadde sagt så mye i de sammenhengene jeg hadde vært i nærheten av ham, visste jeg at han var nesten skremmende belest.'

Ja, det er en utrolig kunnskapsrik, velformulert og reflekter skribent vi møter i det som kan oppleves som et aldri så lite utstillingsvindu. Det er en imponerende spennvidde i emner - her er noe for enhver smak, men en kan også lure på om det i det hele tatt finnes en annen person enn Stueland selv som kan ha interesse av alt i denne boken....

Selv har jeg lest litt på kryss og tvers, iblant blitt revet med - som av teksten 'Bakvaskere og smedeskrift', mens andre etterlater meg helt likegyldig. Boken må sies å inneholde en hovedtekst bare i kraft av dens lengde (50 s av i alt 314) understreket av bildene på omslaget: 'Kina. en rapsodi', der myter om Kina, slik de blant annet ble distribuert av ml-bevegelsen, blir grundig plukket fra hverandre og kastet på historiens skraphaug

Verdens poesidag!

2011-03-21T14:07:00.000+01:00

Det er grunn til å huske Rudolf Nilsen (1901-29), som døde så altfor ung, for hans kjærlighetsdikt like mye som for de poitiske tekstene. Mitt favorittdikt av denne forfatteren er også fint tonesatt og finnes på platen ' På stengrunn'

Rudolf Nilsen:
Jeg hadde tenkt —

Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær —
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt... Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om —
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det Iille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.

Grimsrud: En dåre fri

2011-03-18T22:18:00.000+01:00

Akkurat nå, etter nettopp å ha lest ferdig Beate Grimsruds roman 'En dåre fri', har jeg bare lyst til å si til alle voksne jeg møter: Les denne boken, du kommer ikke til å angre på å ha brukt tid på den , tvert imot vil den sannsynligvis ta bolig i deg - slik virkelig gode tekster gjør. For dette er sterkt og godt, eksepsjonelt godt er det!!

Grimsrud har utgitt gode tekster tidligere, f.eks 'Å smyge forbi en øks' (fantastiskl tittel!), men her viser hun hva hun virkelig er god for og står fram som en av de store nålevende forfatterne i Norge (og Sverige? Hun har jo mer eller mindre gjort svenske av seg).

En skal ikke vite så mye om forfatteren for å skjønne at innholdet er selvbiografisk - og her kan vi gjerne ta en ny runde i den gamle diskusjonen om en må ha opplevd det selv for å skrive om det slik Grimsrud gjør her; hun bringer oss lesere tett innpå hovedpersonen Eli, så tett at det føles som en har vært ved samme bord. Og Eli er ikke en person de fleste vil ønske å identifisere seg med, for hun sliter til tider alvorlig med livet sitt. Så som mange forfattere, fra bohemkretsen med Hans Jæger fram til Knausgård i dag, skriver hun sitt liv, men det er en faktisk roman der vi - i motsetning til Knausgård - ikke blir påtvungent en påstand om autensitet, men i stedet kan konsentrere oss om selve fortellingens kvaliteter. Og en godt fortalt historie, framstår som kjent alltid som sann i det univers den er skapt i.

Jeg har ikke lyst til å parafrasere denne teksten, men for meg handler den først og fremst om kampen for å være den en innerst inne gjerne vil være, ja - finne seg sjøl! Dette har den til felles med Gaute Heivolls mye omtalte 'Før jeg brenner ned', som jeg også nettopp har lest, og som er glimrende omtalt av gjesteblogger annive her.Men der vi hos Heivoll på et vis har to hovedpersoner, fortelleren og pyromanen, er det entydig fortelleren det dreier seg om hos Grimsrud - og jeg synes da også det er her vi blir best kjent med den det gjelder. Uansett erdet interessant å lese disse to romanene opp mot hverandre; det er sjelden en finner så gode varer i ferskvaredisken!

Søndagsdikt på en mandag: S

2011-03-14T17:35:00.000+01:00

Ukens oppgaver fra Bai kom såpass seint i går at jeg måtte ta dem med meg til i dag:

1. S for surrealisme, retninga som med utgangspunkt i Andrè Breton sine surrealistiske manifest søkte å nå fram til det oververkelege, ved å leggje fornufta til side. Ein av teknikkane surrealistane brukte, var automatskrift, som gjekk ut på å finne fram til måten tanken eigentleg verkar på, gjennom å skrive utan å tenke. Presenter eit dikt som er influert av surrealismen.

2. Sentrallyrikk er eit samleomgrep for lyrikk som tematiserer dei store spørsmåla, livet, døden, kjærleiken og naturen. Presenter eit sentrallyrisk dikt.

3. Og sist, men ikkje minst: Presenter eit dikt av ein diktar på S.

Ad 1: Tidskriftet Basar, som jeg har presentert i et tidligere innlegg, kom også med et surrealistnummer (4/77), og der kan en blant annet lese at 'surrealisme er troen på at alt er mulig'. Kanskje ikke en helt presis definisjon, men iallfalll til å forstå litt av. (Går lett i surr for meg hva som er surrealisme og ei). Siden oppgaven nøyer seg med å be om et dikt som er influert av surrealismen, tar jeg sjansen på følgende, fra samme kilde:

Selahattin Anac:

Det flommer

Et vevet teppe i mine øyne
Fugler, skyer, blått - blått
Et vevet teppe i mine øyne

Som et mykt, hvitt skum
Et håp i mine øyne
Som et mykt, hvitt skum

Mørke, blå fugler om kveldene
En bitter verden i mine øyne
Mørke, blå fugler om kveldene

Ensomhet innenfor mitt indre.

Ad 2: Diktet til cubaneren Virgilio Piñera som jeg har valgt meg er vel ikke typisk sentrallyrisk hverken på den ene eller andre måten, men det er noe med tilnærmingen som får meg til å mene at det kan tilhøre denne gruppen.

Her er eg, her er eg...

Eg bit, eg klorer,
eg skrik og eg hyler
og trampar, eg knurrar,
eg leitar og eg finn.
Eg grev i ansiktet ditt,
utforskar håret ditt,
trengjer djupt inn i augene
rotar rundt i innvolane.

For å leve deg, for å ha deg,
for å skape deg, for å drepe deg
for å viske deg ut, for å måle deg,
få deg til å finnast og gråte over deg.
For å skrive deg som eit brev
-eitt med namnet ditt, eitt med sjela -
tatovere deg som eit sår
på huda mi, som er din sveitteduk.
Eg kom ikkje for å fortelje deg
at eg er her for å tilbe deg, eg er her for å seie deg,
at eg er ditt blendverk.
Eg er ikkje her for å tilbe deg
- tilbad eg, kunne eg ikkje elske deg -
eg er her for å føde deg,
for å døde deg og etterpå vekkje deg til live.

Ad 3: Harald Sverdrup (1923-92) skrev mange fine dikt, ikke minst om kjærlighet. Jeg har valgt et fra samlingen 'Lysets øyeblikk (85).

Jeg tar sjansen

Jeg skyr ikke ilden. Jeg blir ikke ved min lest.
Jeg prøver ikke å bli godvenner med min død.
Mitt flirende kranium er svar nok.
jeg har ingen sans for hukommelsessvikt
og søtlig lukt av snillhet.
Forflgesesvanvidd betyr kortslutning.

En hånd og et nyutsprunget ord
venter stadig på meg, trass i
ropet Varskoher! og lyn som truer med
å slå ned i min transformator .
Jeg tar fortsatt sjansen på å leve,
hva nå det betyr.

Doctorow: Homer & Langley

2011-03-10T18:49:00.000+01:00

Dette er en underholdende roman.I blant morsom, i blant tragisk, iblant begge deler samtidig - så hvorfor synes jeg den er bare delvis vellykket? Enkelt sagt så er det vel fordi jeg har lest bøker av Doctorow tidligere - Ragtime og Billly Bathgate - som jeg synes var langt bedre, denne er blek i forhold. Like fullt har den fått mange superlativer, så det er mulig at jeg er kresen - eller det er muligens noe annet, som at kjente forfattere lett får god omtale - det tror iallfall jeg.

La den synsingen ligge, boken handler om et brødrepar med navn som i tittelen, og det er førstnevnte som også er fortelleren. De vokser opp i New York i begynnelsen av det forrige hundreåret et i et godt møblert hjem., Prøvelsene lar imidlertid ikke vente på seg; begge foreldrene dør i Spanskesyken, og yngstebroren, fortelleren, blir helt blind over forholdsvis kort tid. Det hindrer han ikke så mye, han lever et aktivt liv på så mange kanter, og på utrolig vis dumper brødrene borti sentrale personer og begivenheter gjennom århundret. Slik sett blir det en odysse vi tas med på, og det er jo tydelig nok gjennom fortellerens navn hvor inspirasjonen er hentet fra. Ideen er god, en moderne versjon av denne grunnsteinen i verdenslitteraturen, men denne leseren ble altså aldri revet helt med. Les gjerne Doctorow, kjære leser, men ikke nødvendigvis denne.

Søndagsdikt på en onsdag: R

2011-03-09T17:46:00.000+01:00

Vi blir kjørt hardt av Bai , det var to bokstaver på søndag. Her kommer mitt svar på r, men først oppgavene:

1. Rim og rytme er ofte viktige i dei lyriske tekstane. Rimet og rytmen er lydlege og klanglege elementer i teksten, som er med på å avgjere korleis teksten blir lese. Og sjølv om ikkje alle dikt har rim, har alle dikt ein rytme. Nokre dikt har ein prosaisk rytme, medan andre dikt har ein jamn og regelmessig rytme, ei bunden form. Første oppgåve i dag er knytta til dette - presenter eit dikt, kor rimet og rytmen er viktig.

2. Renessansen er sentral i vår kunst- og kulturhistorie. I denne perioden var synet på verkelegheita, verda og mennesket i ei nyorientering, bort frå den katolske kyrkja som einerådande premissleverandør og over mot eit stadig aukande fokus på mennesket si rolle i verda. Biletkunsten viser mindre typiske og meir individliknande mennesker og Cervantes gir ut Don Quioute, den første moderne romanen. Denne tenkemåten, kor mennesket står i sentrum har vore eit viktig fundament for utviklinga dei seinare århundra og renessansehumanistane kan på mange måtar seiast å ha laga grunnlaget for kulturen og tenkemåten som framleis pregar biletkunst, musikk og litteratur i vår tid. Presenter eit dikt frå renessansen.

3. Presenter eit dikt av ein lyrikar på R.

Ad 1. Det blir Rolf Jacobsen igjen! Han bodde nær jernbanen på Hamar og i de siste tre diktene i debutsamlingen 'Jord og jern' fra 1933, får vi et strålende eksempel på hvordan form og innhold kan finne sammen. Les dette utdraget høyt med vekt på rytmen, og du er ombord på toget!

Jeg har sovet i et hus som lå like ved en vei
hvor de støvede hurtigtog jager forbi.
Jeg har lyttet til en sang som har dryppet i mitt sinn
en besettende, vill melodi.

Jeg har stanset mine skritt, jeg har stoppet for å se
når den smekre maskin med den gllinsende buk
kom og trommet med sin hov over miler av metall
på sitt ridt mot det blinkende sluk.

Jeg har lyttet til dens rop og den kaller mig ved navn
og den kommer til mitt hus som min daglige gjest
og den sier til mitt sinn, du skal selge hvad du har
vær fri som den jagende blest.

For det kommer nok en dag og det kommer nok en tid
da den jord hvor du trår er en brennende jord.
Og du rømmer fra dig selv og da kommer du til mig
på min flukt over syngende spor.

Og du finner ikke ro og du leter overalt
gjennem tider og land i en rivende strøm.
Og du hører mine hjul som en tromme i ditt blod
på din jakt mot den ypperste drøm.

Jeg har sovet i et hus som lå like ved en vei
hvor de gyngende hurtigtog hamrer forbi
jeg har lyttet til en sang som har hugget i mitt sinn
en forheksende, vill melodi.

Ad 2. Renessansen ja. Det var nok store greier, men noe fjernt. Jeg leser vanligvis heller lite tekster fra perioden, men har da hørt om noen av forfatterne, ja noen er vel bedre kjent enn de aller fleste senere forfattere, og det er jo imponerende! Shakespeare får jo sagt et og annet som det fortsatt kan være grunn til å merke seg, også i sonettene:

Sonnet XII

When I do count the clock that tells the time,

And see the brave day sunk in hideous night;

When I behold the violet past prime,

And sable curls all silver'd o'er with white;

When lofty trees I see barren of leaves

Which erst from heat did canopy the herd,

And summer's green all girded up in sheaves

Borne on the bier with white and bristly beard,

Then of thy beauty do I question make,

That thou among the wastes of time must go,

Since sweets and beauties do themselves forsake

And die as fast as they see others grow;

And nothing 'gainst Time's scythe can make defence

Save breed, to brave him when he takes thee hence.

Ad 3. Alexander G. Rubio har utgitt tre diktsamlinger, jeg har valgt et fra debuten Nylonroser (1993):

Sist eg såg deg

Sist eg såg deg låg du på magen
og bladde i ei bok om poesi
Du hadde berre på deg skjorta mi,
den kvite med den broderte kragen

Eg nappa lett i skjorteflaket
som låg på den varme baken din
og kyste ei stripe opp dei strake
beina og venta å høyre eit kvin

Men istaden snudde du om eit blad
og las med rukker i panna til
du nikka svakt til deg sjøv og sa:

'Er dét ein jambe,' røysta var mild
og tenksam. 'Eg skjønar...' Røysta vart still;
Og om morgonen var du reist avsted.

Gratulerer med dagen alle bloggerkvinner!

2011-03-08T05:27:00.000+01:00

Søndagsdiktet: Q

2011-03-06T19:54:00.000+01:00

Det satt langt inne for Bai å bruke Q som utgangspunkt, men sannelig har hun ikke funnet fram til en spennende lyriker ved navn Sina Queyas fra Canada.

Sellv finner jeg fram en Queen-klassiker, for sangtekster er jo også (en slags) lyrikk - eller?

Bohemian Rhapsody (bør høres, fins på ' A Night at the Opera')

Is this the real life ?
Is this just fantasy ?
Caught in a landslide
No escape from reality
Open your eyes
Look up to the skies and see
I'm just a poor boy, I need no sympathy
Because I'm easy come, easy go
A little high, little low
Anyway the wind blows, doesn't really matter to me, to me

Mama, just killed a man
Put a gun against his head
Pulled my trigger, now he's dead
Mama, life had just begun
But now I've gone and thrown it all away
Mama, ooo
Didn't mean to make you cry
If I'm not back again this time tomorrow
Carry on, carry on, as if nothing really matters

Too late, my time has come
Sends shivers down my spine
Body's aching all the time
Goodbye everybody - I've got to go
Gotta leave you all behind and face the truth
Mama, ooo - (anyway the wind blows)
I don't want to die
I sometimes wish I'd never been born at all

I see a little silhouetto of a man
Scaramouch, scaramouch will you do the fandango
Thunderbolt and lightning - very very frightening me
Gallileo, Gallileo,
Gallileo, Gallileo,
Gallileo Figaro - magnifico

But I'm just a poor boy and nobody loves me
He's just a poor boy from a poor family
Spare him his life from this monstrosity
Easy come easy go - will you let me go
Bismillah! No - we will not let you go - let him go
Bismillah! We will not let you go - let him go
Bismillah! We will not let you go - let me go
Will not let you go - let me go (never)
Never let you go - let me go
Never let me go - ooo
No, no, no, no, no, no, no -
Oh mama mia, mama mia, mama mia let me go
Beelzebub has a devil put aside for me
For me
For me

So you think you can stone me and spit in my eye
So you think you can love me and leave me to die
Oh baby - can't do this to me baby
Just gotta get out - just gotta get right outta here

Ooh yeah, ooh yeah
Nothing really matters
Anyone can see
Nothing really matters - nothing really matters to me

Anyway the wind blows...

Gøy med litteraturhus!

2011-03-04T20:32:00.004+01:00

Kan tro vi fem vil få det gøy og hyggelig i Bergen,
for vi har leid et hus som er en time i fra fergen.
Og her er vin og høner, og alt du ellers søker,
og her er sikkert hundre tusen millioner bøker!

Gøy i Bergen,
gøy i Bergen,
sånt no' ha'kke vi i by'n.
(nei, det har vi ikke)
Gøy i Bergen,
gøy i Bergen,
sånt no' ha'kke vi i by'n.

(Mel: Gøy på landet, men husk ustemt framføring)

Gjesteblogger annive om "Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll

2011-03-03T19:20:00.002+01:00

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned

Når jeg starter lesingen av en "genierklært" bok, er lesingen min oftest preget av en viss grad av skepsis. I bakhodet svever spørsmål som: vil jeg virkelig få den leseropplevelsen som er blitt lovet? Er denne boken så god som "alle" sier den er?
Gaute Heivolls roman fengslet i alle fall meg fra første stund. Heivoll begynner med å sitere Lagerkvist. Deretter slår han an tonen ved å fortelle om moren som gikk omkring og samlet delene av sin istykkersprengte sønn i forkleet sitt. Forfatteren kommenterer historien på følgende måte: "... Det er jo det man gjør. Man har ikke noe valg. Man går omkring og samler delene i forkleet."
Etter denne innledningen, starter så historien om våren 1978 da det gikk en pyroman løs i Finsland og forfatteren selv ble født og døpt i bygden. beretningen om forfatteren og hans oppvekst veves tett sammen med pyromanens historie og bygdefolkets opplevelser den fatale våren i 1978 da alle bygdens innbyggere var redd for å legge seg om kvelden.
I syv deler følger vi forfatterens jakt på informasjon, forfatterens oppvekst, historien om pyromanen og Finsland våren 1978. Vi følger foreldrene til pyromanen og pyromanen selv; han som var så etterlengtet da han ble født og så elsket da han vokste opp.
Til tider kan tidsperspektiv og synsvinkel bli noe uklar, og pyromanen blir ikke den hovedpersonen en kanskje hadde forventet seg. Selv følte jeg i alle fall at pyromanen kanskje var den personen som ble mest uklar i hele romanen, til tross for at han er en så sentral person. Likevel er det ikke mulig å overse hvordan Dag og Gaute har mye til felles. De skiller seg begge ut på en tilsynelatende positiv måte. De mister begge fotfestet da skjellsettende opplevelser griper inn i livene deres. For Gaute synes alt å rakne da faren hans får kreft og dør. Dag er en helt annen når han kommer hjem fra militæret. Selv om han var spesiell tidligere, er det tydelig at han i løpet av militærtjenesten helt har mistet fotfestet. Forfatteren selv finner fotfestet igjen, mens Dags liv blir preget av at han stadig mislykkes. Han klarer ikke å finne tilhørighet og ro.
Selv om ikke hele boken er like engasjerende, griper Gaute Heivoll tak i leseren og får ham/ henne til å reflektere over både liv og identitet. Bokens innledning sammen med spørsmål som: når du ser deg selv, hvem ser du da, skaper gjenklang og ettertanke hos leseren.
Det er god språklig driv i boken, noe som gjenspeiles i leseropplevelsen. Her kommer bildene av seg selv, og en nærmest tvinges til å bla om i et visst tempo.
Dette er en svært lettlest bok, samtidig som den gir leseren en opplevelse som varer etter at boken er ferdiglest :-)
Anne-Lene

Sande: Slepe rundt på døde dyr

2011-03-03T01:19:00.001+01:00

Romanen med denne temmelig dystre tittelen, kom ut i 2009 og var noe sånt som det førtifjerde publiserte litterære arbeidet til Hans Sande, som likefullt knapt kan sies å tilhøre de allment kjente norske forfattere. Nåvel, Sande er opprinnelig psykiater av profesjon, og her utnytter han det i første del av boken, som foregår rundt Valen sykehus i Sunnhordaland., hvor bokens jeg-forteller, Andor, jobber som hjelpepleier. Han har ambisjoner uti lyrikken, og er derfor naturlig nok svært interessert i pasienten Ola (Olav H Hauge), som blir innlagt hver gang han har klar en ny diktsamling. Hauge er ikke særlig åpen for Andors forespørsler - narurlig nok - han har nok med sitt = å slepe rundt på døde dyr.( Jeg går ut fra at teksten her bygger delvis på det publiserte dagboksmaterialet fra Hauge, uten å ha sjekket dette.)

I andre del er vi nærmere vår tid. Både Hauge og fortelllerens sønn er døde, og det er Andor selv som synes å bære rundt på kadavre....
Det er mulig det er noe som går meg hus forbi, men jeg synes hele teksten blir hengende å blø, mens den lurer på hva forfatteren vil med den. Jeg vil ikke påstå at denne romanen er et kadaver, til det skriver Sande for godt, men jeg har lest bedre av han, nemlig 'Sprekk' fra 2001, og anbefaler heller den, kjære leser..

Tysktime 13: Handke: Kravløs ulykke

2011-02-25T13:10:00.000+01:00

Peter Handke er en forfatter jeg har visst om siden 70-tallet, da flere av de tidligste bøkene hans ble oversatt til norsk, en av dem med tittelen: 'Målmannens angst ved straffesparkmerket'. Hvem kan vel glemme en så fabelaktig tittel?

Nå har jeg lest en annen bok av han som også har en flott tittel, og som forfatteren selv kaller en fortelling, en tekst som også er utilslørt selvbiografisk i det den tar for seg morens selvmord året før boken kom ut på tysk (1972, på norsk i 73).

Det er en spesiell leseopplevelse gjennom et totalt usentimentalt syn på den tragiske hendelsen, ja - sønnen, dvs fortelleren og her også etter alt å dømme forfatteren, blir nærmest fylt av eufori på vei til begravelsen!
Mer interessant i mine øyne er det da at teksten i stor grad tar opp sin egen tilblivelse: 'I begynnelsen gikk jeg (...) ut fra kjensgjerningene og lette etter uttrykk for dem. Så merket jeg at jeg fjernet meg fra kjensgjerningene mens jeg søkte etter formuleringer. (...) jeg sorterte ut de episoder av min mors liv som (...) skriker etter å bli publiserert.''

I lys av det siste synes jeg at dette er en forbløffende anemisk tekst. Boken inngikk forøvrig i Gyldendals Kolonserie for oversatt litteratur, forløperen til den mer påkostede Vitaserien.

Gjestebloggere!

2011-02-19T12:43:00.000+01:00

En pen, liten bukett gjestebloggere, ja det er bonusen for deg som følger bloggen min framover. Det dreier seg om gode kollegaer som vil presentere noe de har lest, helt etter eget valg selvsagt. Jeg er sikker på at det tilsammen blir en flott bukett, så følg med!

Richards: Life

2011-02-17T15:00:00.002+01:00

Da jeg var guttunge, på 60-tallet, var det to band som gjaldt i gaten; Beatles og Rolling Stones. Førstnevnte hadde nok flest fans, deriblant meg, men det var utvilsomt et sterkere engasjement blant Stonestlhengerne, noe som blant annet kom til uttrykk i det som må ha vært en av de første taggingene i Bergen. En dag var det kunstferdig (vi snakker kanskje heller om grafitti da?) på plass i sølvskrift(!) på en lett synlig plass: The Rolling Stones. Vi beatlesdisipler følte oss ydmyket, men det eneste vi klarte å svare med var en ynkelig liten og ubehjelpelig utført påskrift med vårt gudenavn. Det alle var enige om, var at en måtte holde seg til det ene bandet, det var utenkelig at en kunne mene at begge var verd å lytte til! Slik gikk det til at det først langt ut på 70-tallet kom en Stones-skive på min platetallerken, og jeg kunne annerkjenne dem som det store bandet de vitterlig er. Og ryggraden i Stones er de tre som har vært med hele veien; Mick Jagger, Keith Richards og Charlie Watts.

Det er derfor en begivenhet for rockeinteresserte generelt og Stonesfans spesielt når Richards kommer med en voluminiøs selvbiografi der han forteller 'alt'. Ettersom han er kjent som en notorisk dop- og spritbruker, er det selvsagt forbløffende at han husker 'alt', og det har da også vært (mis)brukt i markedsføringen. Jeg vil heller si at langtidshukommelsen synes plagsom god,mens kortidshukommelsen er sterkt svekket, han inkluderer nemlig utrolig mye fra første del av livet og karrieren, men han gjentar også seg selv, f.eks forteller han hvor fornuftig det er å begynne med akustisk gitar i stedet for elektrisk, og fem sider senere kommer det samme poenget på nytt. Dette leder oss inn på den spesielle sjangeren denne boken tilhører, de såkalte 'fortalt til'-tekstene, her er det 'with James Fox'. Ofte kan en da lure på hvor mye denne 'sekretæren' preger teksten, men her kan det virke som Fox er et veldig ssamvittighetsfullt medium, noe som kan sies å øke autensiteten i beretningen, men som samtidig gjør den både innholdsmessig og språklig langt slappere enn den burde vært,; med en redaktør i stedet for denne sekretærfiguren, tipper jeg boken ville vært strammet inn en god del, f,eks 100 sider.

Når dette er sagt er det også viktig å si at boken tar seg opp, og høydepunktet for meg er når han forteller om tiden i Frankrike på begynnelsen av 70-tallet, med innspillingen av deres kanskje beste plate, dobbeltalbumet 'Exile on Main Street', som selve navet - det er godt formidlet rock 'n roll! (Artig å konstatere at det tok (meg) ganske nøyaktig like lang tid å lese dette kapitlet som det tok å spille gjennom platen).

Det er mye artig å lese her, men selvsagt først og fremst for dem som kjenner rockscenen fra 60-tallet og framover i en viss grad. Likeens sier Richards ganske mye om andre musikere, både i positiv og negativ lei, det er f.eks gledelig at han gir full honnør til Mick Taylor, som i deres beste periode - iaallfall mht platelaging - fra slutten av 60-tallet til midten av 70-tallet, briljerte som gitarist i Stones. Han bekrefter den utbredte oppfatningen av at han og Jagger har vært uatskillelige kranglefanter, mens de han synes å ha størst respekt for er avdøde Gram Parson og John Lennon, samt trommisen i Stones, Charlie Watts, som i kraft av sin jazzbakgrunn og betydning for bandet får Richard til å uttale at Stones i bunn og grunn er et jazzband!

Litteraturhuset i Bergen får 10 millioner!

2011-02-15T08:17:00.001+01:00

Det er grunn til å juble! Forleden ringte Bergens store nålevende mesén, Trond Mohn, til litteraturhusets daglige leder, Kristin Helle-Valle, forøvrig på hennes sekstiårsdag, og forærte prosjektet 10 millioner, noe som i følge dagens BT sikrer oppstart av huset, sannsynligvis om et års tid! Så nå kan vi lesere begynne å glede oss til å møte andre lesere, også i Skostredet i Bergen!

Kinesiske smakebiter: Geling Yan: The Uninvited

2011-02-10T20:26:00.000+01:00

Denne teksten er forfattet på engelsk, som mye av den kinesiske litteraturen skrevet i utlendighet, selv om forfatteren er oppvokst i ¨Kina og selvsagt ikke har engelsk som morsmål. Dette er i mine øyne interessant, en kan jo tenke seg hvordan det ville være å skrive en hel roman på et helt annet språk enn sitt eget. Joda, forfatteren får sikkert konsulenthjelp etter eget ønske, men likevel!

Bokens hovedperson, Dan, er innflytter til Bejing og strever med å tjene til livets opphold: Han kommer fra enkle kår og har ingen utdanning, men han er ganske smart og kreativ og finner ut at han forholdsvis enkelt kan skaffe seg adgang til de talløse bankettene som arrangeres for å promotere et eller annet. Der spiser han godt - den ikke inviterte - og får i tillegg utbetalt et mindre beløp for 'arbeidet'. Dette siste er selvsagt smørring, og er et av mange eksempler på den grådighetskulturen vi blir presentert for i dette samtidsbildet av Kina - boken ble utgitt i 2006.

Noe flatterende bilde er det ikke, men tross mange karakterbrister er Dan en skikkelse en lett får sympati med der han snor seg som best han kan. Det er mange humoristiske scener, f.eks der han har bedt en luksusprostituert med på restaurant og han må oppsøke en minibank midt i måltidet fordi hun selvsagt bestiller uten tanke på pris, og han blir bøtelagt for å grise til flisene foran minibanken.. Så klarer han likevel å komme seg ut av situasjonen - på kløktig vis.

Boken er full av slike scener som nærmest inviterer til filmatisering, uten at jeg er kjent med at den er filmet, men kanskje du kjære leser, vet noe om det?

Søndagsdikt: P

2011-02-06T18:02:00.001+01:00

Bai skriver:
Det er søndag. Eg prøver å komme på lyrikkrelaterte ord på P.

Prosopopeia går an. Persepsjon var eg inne på då eg trakk inn Merleau-Ponty på M. Det er for snart å gå inn på persepsjon ein gong til. Prosalyrikk. Pedagogisk diktning. Presenter ein forfattar på P er jo på mange måtar ein planke. Personifikasjon. Parrim. P kan vere mykje anna også. Palmer. Pagoder. Pølser. Prat. Pilgrimsreise. Pantheon. Paris.

Denne søndagen vil eg kvile og slappe av med ein kopp kaffi. Eg vil lese vidare i Blues från ett krossad världshus og gå ein tur i det som ser ut som vårsola. Eg vil ikkje lage oppgåver. Eg vil ikkje produsere. Det er jo søndag. Det er fridag.

Om du vil, kan du velgje tre vilkårlege ord på p og bruke dei. Eller du kan gjere som meg og ta ein p-pause. Eg begynner å grue meg til bokstaven Q skal utfordre kreativiteten min ytterlegare neste veke. Heldigvis har eg allereide nokre tankar til både R og S. Eg må bare komme forbi p-en og q-en først. Dei står litt i vegen, akkurat nå.

Jeg sier: P må jo stå for poesi! 'Poetisk' har mange positive konnotasjoner, tenk bare på et poetisk språk.Vi leser kanskje Hamsun fortsatt først og fremst pga hans poetiske språk. Poesien gjør teksten levende for oss, det swinger -
som Harld Heide Steen jr forklarte dette i samtale med Jan Erik Vold, gjengitt i Basar nr 1/80: 'Et hjerteslag, det swinger. Et pacemakerslag swinger ikke,'

Øyvind Berg ga i 1993 ut en bok med den morsomme tittelen Poe si tid. Her finner vi:

han sa; det geometriske språket står over poesien
geometri kommer ikke fra hjertet/hjernen

og ordene, meislet han, ordene du må benytte
inngår i et uendelig antall kommunikasjonsbrudd

du verden, sa jeg og la til: det har vel aldri
vært montert noe brukbart håndtak på vår tid?

Oksanen: Stalins kyr

2011-02-04T16:09:00.000+01:00

Denne boken er tredelt på snurrig vis; første del er på nesten firehundrede sider, mens de to siste er på vel tredve - til sammen! Og det er en spesiell tekst, så det står forsåvidt i stil med helheten. Hovedpersonen har estisk mor og finsk far, og hun erfarer kulturkollisjonen så brutalt at hun blir alvorlig syk - hun utvikler sterk spiseforstyrring, Teksten er sentrert rundt Anna, men hopper også tilbake i tid, både til 40- og 50-tallet, og får slik satt hovedkonflikten i perspektiv (Stalins kyr som, selvsagt, ikke er kyr), eller om en vil; teksten har flere historier å fortelle.

Til tross for det sterke innholdet og en velskrevet, usentimental holdning -eller kanskje nettopp derfor? - beveget ikke teksten denne leseren før jeg var ca to tredjedeler uti. Da kommer forholdet til en mann, Hukka (sic), i sentrum, og intensiteten i fortellingen stiger og gjør den siste tredjedelen til en helt annen leseopplevelse enn de to første.

Det er mye å tygge på i denne beretningen, ikke minst det som omhandler integreringsproblematikk, som blir grundig behandlet gjennom ulike eksempler, og som til slutt ender opp med en slags forsoning, vil jeg påstå, en forsoning som synes å være tett knyttet opp til en ny mann (Lilletrollet!) som Anna klarer å være dønn ærlig i forhold til. Men hvorfor klarer hun det, hva er det mao med denne mannen? Se det blir vi ikke så kloke på, for beretningen i siste del, som omhandler dette, er ikke på mange sidene .... Litt snytt kan en mao føle seg til slutt, men boken er absolutt verd å lese kjære leser!